Dokumentarserien De som kjente Hitler forsøker å lære oss noe nytt om Hitler, ved å skildre ham gjennom øynene til dem som sto ham nær. Dessverre faller den tre episoder-lange serien flatt med dette ambisiøse prosjektet, da lite nytt om Hitler blir formidlet. Det den i midlertid oppnådde, var å vekke en fascinasjon av psyken til de menneskene som stille aksepterte hans grusomheter.
Serien kommer på et meget relevant tidspunkt – med krig i Europa og destruktive maktpersoner i både politiske og økonomiske posisjoner. En fanatiker som Hitler er dessverre ikke et historisk unntak og det er lett å se hvordan historien gjentar seg gang på gang i større og mindre doser. Putin, Trump, Musk og en rekke andre menn, representerer en økende trussel mot et sivilisert samfunn.
I vårt eget land er det heldigvis en økende andel som stiller opp, spesielt mot en voksende trussel i øst, der hvor mange i alt for lang tid har stukket hodet i sanden eller tatt pengesekken sin under armen og stukket til utlandet, mens de klager på dem som er igjen og jobber for velferdsstaten vår. Det mobiliseres i samfunnskritisk sektor, norske politikere gir i økende grad beskjed og Jens Stoltenberg, en tidligere Nato-leder, inntok igjen regjeringslokalene – nå som minister. Som han selv sa: Han hadde andre planer, men fare er på ferde. Når det en gang i fremtiden lages dokumentarserier om tiden vi nå lever i, vil det være interessant å se på hvem som var på den riktige siden av historien.
Her anbefales det en tur på kino for å se veldig aktuelle Facing War, om «maktspillet mellom verdensledere som Biden, Zelenskyj, Erdogan og Orbán. Vi får et sjeldent innblikk i diplomatiet og politikken som ligger bak en tid der trygghet og framtid står på spill, og vi kommer tett på Jens Stoltenberg både privat og som NATO-leder«.
De som intervjues i De som kjente Hitler, var definitivt ikke på rett side av historien. Det gjør deres tankesett spesielt interessant og til lærdom for oss alle. For vi har alle et ansvar å sette foten ned for pur ondskap, uavhengig av konsekvenser. Dessverre er det først når plastposen er trukket godt over hodet vårt og det begynner å bli vanskelig å puste, at flere våkner.
I Hitlers tilfelle, ble dem som tidlig varslet om en kommende diktator raskt stilnet, derfor må vi lene oss på beretningene fra dem som ble igjen – dem som tilrettela for hans vei til makten – for å forstå hvordan vi tillot ham å begå noen av historiens største grusomheter.
Historieformidlingen i serien er engasjerende, og det går kaldt nedover ryggen når intervjuobjektene beskriver reaksjonene de møtte da de – først etter at grusomhetene ikke lenger kunne overses – forsøkte å si ifra. Å framstille det å bli ekskludert fra sosiale sammenkomster med Hitler som en stor personlig pris, når andre ble fengslet, torturert eller henrettet for å stå imot fra starten, er nettopp det som gjør det fascinerende å få et psykologisk innblikk i hva som gjorde at de lot seg tiltrekke av Hitler.
Dokuseriens portrett av Hitler er likevel forutsigbart: Vi vises historien om en mann med nok sjarm og intellekt til å trollbinde desperate masser, som visste å utnytte desperasjon, sinne og nye medier (den gang radio og film). Serien er god til å vise hvordan han brukte propaganda, arkitektur, mote, musikk og film for å forsterke sitt budskap. I dag skjer radikalisering via sosiale medier og falske nyheter, der løgner spres på autopilot.
At vi fortsatt ikke har lært hvor farlig det er å idoliserer enkeltpersoner – særlig i store folkemasser – er en dyster observasjon å sitte igjen med. Men jeg sitter også igjen med en fornyet respekt for dem som i dag står opp mot lignende krefter – og som gjør det tidlig. Derfor vil jeg likevel si at denne dokumentaren er verdt å få med seg.
Du kan se den på NRK TV.
