Kjære William. Jeg beklager å måtte meddele at hadde denne filmen vært eplet på hodet ditt, hadde du vært død – for den bommet skikkelig. Som en med litt kjennskap til legenden Wilhelm Tell gledet jeg meg til denne. Mellomalderens Europa er også midt i blinken for meg. Men dessverre ble jeg skuffet.
Selv om den ikke var direkte dårlig, var den heller ikke særlig bra. Wikipedia-siden var mer dramatisk og engasjerende enn denne. Filmen, satt til 1300-tallets Sveits, startet bra. Postkortvakre landskap? Check. Brutal og stilfull åpning? Check. Men etter hvert som filmen utviklet seg, begynte interessen min å vakle.
Det var vanskelig å engasjere meg i karakterene. Mange ble introdusert i et forrykende tempo uten særlig emosjonell tyngde, og dermed ble det vanskelig å bry seg om dem. Skuespillerprestasjonene var også merkbart en blanding av topp og bunn – hovedrolleinnehaveren gjorde en hederlig innsats, men enkelte av birollene føltes som om de bare hadde vandret inn fra en renessanse festival og begynt å sitere replikker. Noen fantastiske bilder av Alpene og de idylliske dalene i Sveits, var dessverre ikke nok til å redde denne fortellingen, som aldri nådde de samme toppene eller dalene.
Hva fungerte?
Historien om William Tell handler om trass, opprør og, selvsagt, elleville bueskytter-ferdigheter. Men filmen klarte aldri helt å få meg til å tro på legenden på same måten som Braveheart eller Robin Hood. Selv bueskytingen, som strengt tatt er Tells greie, ble ikke brukt til full effekt. Jeg satt aldri igjen i ærefrykt over ferdighetene hans, og jeg følte heller ikke tyngden av opprøret slik jeg hadde håpet.
Settingen, kostymene og de visuelle detaljene føltes autentiske, og sugde meg inn i 1300-tallets Sveits. Filmen så riktig ut, selv om historiefortellingen ikke alltid traff blink.
Selve handlingen er enkel å følge, noe som er en fordel. Ingen unødvendige plottvister eller overdrevne sidehistorier – bare en rett frem fortelling om motstand og opprør. Og visuelt? Vakkert. Det var øyeblikk av ren filmatisk skjønnhet, alt fra et overraskende landskapsbilde til en intens actionsekvens. Filmen hadde absolutt sine øyeblikk.
Høydepunktet for meg? Connor Swindells som Albrecht Gessler, den beryktede habsburgske fogden i Altdorf. Denne mannen var en tyrann hvis arroganse og undertrykkelse til slutt utløste Wilhelm Tell-opprøret og banet vei for Den sveitsiske konføderasjonens uavhengighet. Swindells’ tolkning av skurken var nettopp det – veldig skurkete. Han hadde den samme selvtilfredse, truende energien som Sheriffen av Nottingham, og ikke bare på grunn av yrkestittelen. Hver scene han var i, gnistret av spenning, og jeg var langt mer investert i ham enn i Tell.
Hvorfor bommet den mer enn den traff?
For meg var dette et klassisk tilfelle av «for mange kokker ødelegger kjøkkenet». En flom av karakterer ble introdusert uten bakgrunnshistorie, noe som gjorde det vanskelig å knytte seg til noen – inkludert Wilhelm Tell selv.
Midtveis får vi et kort glimt av Wilhelm Tells fortid, et hint om hvordan en enkel bonde og jeger ble en dyktig bueskytter og kriger. Men dette øyeblikket forblir nettopp det – et øyeblikk. Det mangler dybde til å virkelig utforske transformasjonen hans, noe som etterlater flere spørsmål enn svar.
Det er synd at ikke hovedpersonen treffer mer blink. Claes Bangs tolkning av Wilhelm Tell var middelmådig på sitt beste. Han fremstod ofte monotont, med bare noen få utbrudd av følelser her og der. Og ærlig talt, det verste var kanskje at han ikke føltes særlig helteaktig.
Konklusjon
Det virker som om filmen bygger opp til en oppfølger, men hvis det er planen, må de virkelig skjerpe seg. En eventuell oppfølger må ha mer overbevisende karakterutvikling, sterkere skuespillerprestasjoner og mindre teatralsk iscenesettelse. Hvis ikke, vil den igjen bomme på målet.
En visuelt slående, men underveldende gjenfortelling av Wilhelm Tell-legenden. Swindells skinner som skurken, men helten, opprøret og de emosjonelle innsatsene lander aldri helt.
