«Hvem vil se en 3,5 timer lang film?» spør høvdingen. Det var ingen hender i været eller krangel på kontoret om å anmelde denne. «Ingen?» Resultatet ble at de kastet ‘the new guy’ i ilden. Hei, jeg heter James og dette er min første artikkel på Serienytt.
Jeg hadde hørt alle lovordene og kritikerjubelen, men jeg visste egentlig ikke hva jeg kunne forvente. I etterkant kan jeg ikke få sagt nok hvor glad jeg er for at det ble meg som ble sendt for a anmelde denne. For en fantastisk, hjerteskjærende, inspirerende og knusende film.
The Brutalist lever opp til navnet sitt – et rått, imponerende stykke filmkunst. Publikum blir med László Toth på hvert eneste skritt, hver eneste kamp, og vi puster ham så og si i nakken gjennom det hele.
Hvem er László Toth, spør du?
Født 1. juli 1938 i Pilisvörösvár, Ungarn, er László Toth en briljant arkitekt som forlater ruinene av et Europa etter Holocausten i håp om en ny start i Amerika. En ny sjanse. En flukt. Muligheten til å bygge noe – både fysisk og metaforisk.
Men her kommer vrien – László Toth er ikke ekte. Hjerteskjærende, jeg vet. Han er sannsynligvis en blanding av to banebrytende jødiske, ungarske arkitekter fra den tiden: Marcel Breuer og Ernő Goldfinger (ja, den Goldfinger – han som inspirerte Ian Flemings Bond-skurk).
Fra første scene føler vi hans kamp, tyngden av overlevelse, sulten etter suksess og de emosjonelle båndene som trekker ham i alle retninger. Adrien Brodys prestasjon som László er fullstendig overlegen. Kanskje hans beste prestasjon noensinne (han vant tross alt både en Golden Globe og en Oscar for denne, så jeg er ikke alene om å mene dette).
Uten å røpe for mye: Vi blir med på en reise gjennom tap, tragedie, forbindelser, gjenforeninger, laster (ja, alle sammen), urokkelige bånd, sinne, svik, kjærlighet – og suksess. De som starter med ingenting, virker villige til å ofre mer enn andre for å komme videre i livet. Det er det som slo meg med László. Han er en stille, selvsikker, hardtarbeidende mann som utvikler seg gjennom dette episke løpet. Vi ser ham feile, lykkes, feile igjen – kjempe med smerte og ekstase, og forsøke å balansere noen av livets mest brutale utfordringer.
Historien og temaene – en reise vi alle forstår
Jeg kjenner meg igjen i dette. Etter selv å ha dratt fra kjente, kjære og solfylte England til vindfulle, regnfulle Bergen (som jeg nå med stolthet kaller mitt hjem), vet jeg hvordan det er å starte på nytt. Ny karriere, nytt liv, å lære seg å navigere et sted hvor man ikke er født med de samme fordelene som lokalbefolkningen. I hvert fall ikke i starten. Nå, etter fem år med slit, suksess og hjertesorg, elsker jeg livet mitt. (Og jobben min! Hei sjef.)
Som mange av dere har jeg hatt min egen reise, full av emosjonelle utfordringer. Og det er det som gjør Lászlós historie så gripende – den er universell.
Men gjennom utholdenhet, kunst (her må du bedømme selv – det er noe kontroversielt) og ren overlevelsesvilje, ankommer han Amerika. Det såkalte mulighetenes land, som frister med løfter om å komme og blomstre. Realiteten? Vel, la oss bare si at Amerika, et land bygget av immigranter, ikke alltid ønsket dem velkommen. Greit nok at sårene etter andre verdenskrig fortsatt var ferske, men filmen skygger i alle fall ikke unna dette paradokset.
I bunn og grunn avdekker The Brutalist en tidløs sannhet: «Det handler ikke om hva du vet, men hvem du kjenner.» Dette temaet går som en rød tråd gjennom hele filmen. Du trenger flaks. Du trenger kjærlighet. Du trenger andre mennesker. Ingen klarer det alene.
Cinematografien – der brutalismen møter følelser
Filmens visuelle stil, cinematografien, alt – er helt på topp. Og det sier jeg ikke bare fordi den vant Golden Globe for beste film eller Oscar for Best Actor, Best Cinematography og Best Film Score. Den er fylt med brutal arkitektur, harde, kompromissløse og monumentale fremtoninger, og speiler Lászlós reise perfekt. Det er ikke tilfeldig.
Akkurat som den kalde, dominerende, utilnærmelige arkitekturen – skjuler det seg en varme under all betongen, er samme varme skjuler seg i foldene til denne intrikate filmen. Historien utvikler seg: Vi faller, vi reiser oss, vi overvinner, vi lider. Kontrastene er fanget i slående bilder som tar pusten fra deg.
Et eksempel på dette er hovedbygningen som historien sentrerer rundt. Den minner om den gamle Frankenstein-filmen man så på skolen, med den urovekkende konstruksjonen som ble vekket til live. Et intenst, mørkt prosjekt, men samtidig et symbol på håp. Ominøs av natur, men også revolusjonerende, født ut av motstand.
Adrien Brody – en prestasjon for historiebøkene
Adrien Brody leverer en av sitt livs beste prestasjoner her. Hvert eneste blikk, hvert eneste pust føles ekte og rått. Se den, så skjønner du hva jeg mener.
Ingen stor film er komplett uten gode biroller. The Brutalist skuffer ikke her heller.
- Felicity Jones som Erzsébet Toth – Filmens hjerte. Jones gir en hjerteskjærende prestasjon og vi føler hvert eneste øyeblikk av savnet, sorgen og styrken hennes.
- Guy Pearce som Harrison van Buren – Den mektige og mystiske velgjøreren som vever seg inn i Lászlós liv. En intens og uforutsigbar opptreden.
- Joe Alwyn som Harry Lee Van Buren – Som sønn av Harrison skaper han en spennende dynamikk mellom generasjoner, ambisjoner og privilegier.
- Raffey Cassidy som Zsofia – En skjult perle i filmen. Hun gir dybde til historien på en uventet måte.
Brady Corbet – en mester bak kamera
Brady Corbet har laget en av de mest intense, intime filmene jeg har sett. Fortjener absolutt Oscarene denne vandt. Det er en balanse mellom rå følelser og nydelig cinematografi som er intet mindre enn mesterlig.
Liten fun fact: Hele filmen ble laget for rundt 10 millioner dollar – en tidel av Oppenheimer sitt budsjett. Stor applaus til Corbet og teamet hans.
Pause – en velsignelse i forkledning
Jeg var ikke klar over pausen på forhånd, så selvfølgelig måtte jeg løpe ut i et kritisk øyeblikk… bare for å komme tilbake og se «Intermission: 10 minutes» lyse opp skjermen. Snakk om timing. Du trenger denne filmen, for å la ting synke litt inn, fordøye filmen – og rekke en do-tur.
Men føles spilletiden på 3,5 timer for lang? Nei. Hver eneste scene er nødvendig. Ingen dødtid.
Leverte den opp til hypen?
I mine øyne? Absolutt. Hvis du liker filmer som Schindlers liste, Oppenheimer, eller periodedramaer om Europa og Amerika i krigstid, er denne et must.
Episkt. Brutalt. Uforglemmelig.
