LOCKED AND LOADED! Vi er tilbake! Om du trodde Rogue Heroes ikke kunne bli villere, tenk igjen. Sesong 2 dundrer inn med mer kaos, mer attitude og flere øyeblikk som får deg til å lure: «Vent…skjedde det faktisk?»
Med manuset fra Birminghams egen Steven Knight—som, mye som SAS, er i ferd med å bli en legende—plukker vi opp tråden akkurat der vi slapp. Guttene har kanskje erobret ørkenen, men krigsmaskinen stopper aldri. Byråkrater snoker rundt, SAS får en rebranding (si hei til Special Raiding Service), og nå kastes de rett inn i kjøttkverna under de alliertes invasjon av Sicilia. Underlegne i antall, underlegne i våpen—og la oss være ærlige—helt ute av sitt gode skinn, men likevel stormer de rett frem.
Så. La oss dykke inn i det hele — stort sett spoilerfritt. Men la oss være ærlige: Hvis du ikke har sett sesong 1 ennå… hva gjør du her?
Det hadde ikke vært Rogue Heroes uten at Paddy havner i trøbbel umiddelbart. Vi starter derfor med en fly forbanna Paddy Mayne. Nektet permisjon etter farens død, uten noen form for forklaring, oppsummerer han det selv best: «Dette satte meg i en veldig dårlig sinnstilstand.» Det fører til et offentlig raserianfall og en påfølgende konfrontasjon med dem som prøver å arrestere ham. Fem minutter inn og han får meg allerede til å le. Jeg har savnet deg, Paddy!
Tilbake i en celle, med en passende straff hengende over hodet for å ha banket opp enda flere offiserer enn forrige sesong, innser vi at Paddy ikke bare er synonymt med latter og galskap. Bak alle spøkene sliter han med flere problemer enn noen gang. SAS er i trøbbel, Paddys egen fremtid henger i en tynn tråd, og han er usikker på om han bare er en freelancesoldat eller noe mer? Vi kjenner tyngden av det i hver scene.
Hvorfor Sør-Europa, og viktigst av alt—hvorfor Sicilia?
Inn fra sidelinjen kommer oberstløytnant Bill Stirling (Gwilym Lee), storebroren til David Stirling. Regjeringen vil legge ned SAS, men Bill har andre planer. Han vil redde regimentet. Men det er en hake—han trenger Paddy med på laget.
Rundt dette får vi vite hvor David Stirling (Connor Swindells) og Eve Mansour (Sofia Boutella) befinner seg, før vi glir inn i det som kanskje er sesongens beste scene: Invasjonen av Sicilia, med SAS-maskoten, en Jack Russell-terrier, på slep. Squadens nye oppdrag gir en perfekt blandingen av humor og hjertelig gjenforening. Her legges grunnlaget for alt, vi får svar på eventuelle spørsmål fra forrige sesong, og vi skjønner hvorfor akkurat Sicilia er så avgjørende.
Sicilia er ikke bare et sted—det er inngangsporten til frigjøringen av Europa. Og mens den nyopprettede SRS forbereder seg til kamp, føles hvert steg som om det bærer historiens tyngde. Dette handler ikke bare om strategi; det handler om overlevelse, ofre og hva som faktisk kreves for å endre krigens gang.
Genial balanse mellom humor og brutal realisme
Det som gjør Rogue Heroes så fantastisk er denne balansen mellom humor og brutal realisme. Etter en fantastisk morsom og lett gjenforening, kastes vi rett inn i spenningen ved Sicilia-oppdraget. Fra båt til landgang, dette treffer deg rett i hjertet. Krigens brutalitet er til å ta og føle på, og tapene føles ekte. Dette er krig. For en vanvittig åpning på en sesong (Vent til du ser det!). Spillet er i gang, og gutta våre har nettopp scoret det første målet.
Gjennom sesongen øker de følelsesmessige og personlige innsatsene for alle karakterene—spesielt Paddy Mayne. Bak den kaotiske, larger-than-life fasaden er en mann som kjemper med sine egne demoner, sliter med meningsløsheten i krigen, alt mens han opprettholder illusjonen av en fryktløs kriger. Hans forhold til kameratene utvikler seg, samtidig som David Stirling går gjennom sin egen lederutvikling, der han tvinges til å konfrontere hva seieren egentlig koster. Mot slutten av sesongen er det umulig å ikke tenke på ham. Han har gått gjennom helvete, og når du tror han er tilbake, innser du—dette er ikke den samme David vi så i sesong 1. Og rett før du rekker å trekke pusten, dras teppet vekk under deg. Plutselig er du genuint bekymret for hvordan det skal gå med ham.
Midtveis i sesongen tar alt en mørkere vending: Hitler beordrer umiddelbar henrettelse av alle allierte kommandosoldater, ingen unntak. Dette lover ikke godt for John Tonkin (Jack Barton). Og mens laget marsjerer videre, vokser spenningen og intriger innad i gruppa—noen ganger er den største trusselen ikke fienden, men de som står ved siden av deg.
Cinematografien? Musikk? Lyd? Alt er på topp. Luftbildene er så vakre at de kunne hengt i et galleri. Actionsekvensene er rene filmatiske perler. Kort fortalt: Rogue Heroes, sesong 2, er alt du kunne ønsket deg i en oppfølger—og mer. Større, drøyere og enda mer uforutsigbar. Spenningen, humoren og hjertet i serien er perfekt balansert.
Sesong 2 slutter med flere cliffhangers, og det er åpenbart at sesong 3 er på vei. Jeg kan ikke vente. Så spenn fast setebeltet, dette eventyret er langt fra over.
Se Rogue Heroes sesong 2 på MAX. Og her er en liten utfordring: Kan du spotte Tommy Shelby-lookaliken? Gi meg en lyd hvis du gjør det!
