Hva skjer når en kjærlig familiefar gradvis forvandles til et monster som truer dem han elsker mest?
Wolf Man er en skrekkfilm som opprinnelig ble annonsert i 2014 som en del av Universal Pictures’ «Monster Cinematic Universe». Etter at The Mummy (2017) ikke innfridde forventningene, ble prosjektet omgjort til en frittstående film. Regissør Leigh Whannell, kjent for suksessen med The Invisible Man, står bak denne nyskapningen av den klassiske The Wolf Man (1941), som gir en moderne vri på den ikoniske historien. Selv om den nye versjonen følger en lignende oppskrift som originalen, har den et tydelig fokus på psykologisk dybde.
Klassisk monsterhistorie
Familiefar og ektemann Blake (Christopher Abbott) flytter fra San Francisco til Oregon sammen med kona Charlotte (Julia Garner) og datteren Ginger (Mathilda Firth) etter å ha arvet barndomshjemmet sitt, som har stått tomt siden faren forsvant under mystiske omstendigheter. På en mørk kveld under fullmånen, like før ankomsten til huset, blir familien angrepet av en ukjent skapning som påfører Blake alvorlige skader.
Det blir raskt klart at skadene ikke bare er fysiske – Blake utvikler seg gradvis til en «ulvemann», et monster drevet av et umettelig begjær etter menneskekjøtt., og familien blir nødt til å kjempe for å beskytte seg mot den farlige skapningen han er i ferd med å bli.
Filmen byr på en klassisk monsterhistorie med mørk og uhyggelig stemning. Den er fylt med flere jump scares, som til tider føles forutsigbare, men som likevel bidrar til å bygge opp atmosfæren. Handlingens begrensning til én enkelt lokasjon og et fåtall karakterer skaper en intens følelse av isolasjon, selv om det også noen ganger blir litt ensformig.
Psykologien gir filmen dybde
En av filmens sterkeste sider er Blakes gradvise forvandling og hvordan familien opplever endringene. En samtale mellom Blake og datteren, der han uttrykker frykt for at foreldre kan skremme sine egne barn, setter tonen for filmens psykologiske dimensjon. Dette kan være en parallell til virkelige situasjoner der barn vokser opp i utrygge hjem preget av rus, vold eller konflikter.
Filmen klarer å utvikle seg forbi restriksjonene vi ofte ser i typiske monsterdrama, ved å utforske dynamikken i familien og deres mentale påkjenninger av Blakes forvandling. Det er stilig hvordan regissøren tørr å belyse hvordan frykt og en trang til å beskytte kan rokke selv de mest stødige familiers grunnmur og dynamikk, når det brått er den tilstedeværende faren som er risikoen, mens den arbeidsnarkomane moren må verne om datteren.
Et menneskelig monster
Når det gjelder filmens skrekk-aspekter, leverer den noen ubehagelige øyeblikk, men når ikke helt målet. Scener som når Blake desperat biter seg selv i armen for å holde seg unna familien, gir et hint av kroppslig ubehag, men det hele holdes på et moderat nivå og mangler den grusomheten som kunne gjort filmen virkelig skremmende.
Effektene som ikke er CGI har en viss sjarm, men de visuelle fremstillingene av Blake som monster skuffer likevel. Han ser mer ut som et menneske med ulveaktige trekk enn et fullverdig uhyre, noe som reduserer den frykten som filmen forsøker å bygge opp.
En god film som kunne vært mer grusom
Wolf Man er en film som vil appellere til fans av monsterhistorier og psykologiske thrillere. Den følger en tradisjonell struktur, men dens fokus på psykologiske elementer gjør at den skiller seg ut. Samtidig hindrer dette fokuset filmen fra å nå sitt fulle potensial når det gjelder ren skrekk og intensitet.
Til tross for sine svakheter er det en underholdende og tankevekkende film, som er verdt å se både på kino og hjemme. Wolf Man har premiere 17. januar.
