Boksen: Programmet jeg egentlig ikke ville se, men som i det minste fikk meg til å le

TV 2s reklamekampanje «Mer av det du egentlig vil se» har i noen uker med glimt i øyet presentert en små satiresnutter til forsvar av en stor mengde intetsigende innhold og konsepter som klarer å samle mange seere på TV 2 Play (tjenesten har også noe av det fremste og mest inspirerende innholdet, den favner bredt).

Dette er innhold de tjener penger på, som skal holde oss klistret til skjermen, men som egentlig gir oss fint lite annet enn hjernesukker. Det har ingen varig eller næringsrik effekt, og det er ikke nødvendigvis bra å samle flest mulig til å snakke om fjas, når folk har berøringsangst for viktige tema.

Boksen er en av nysatsingene som derfor risikerer å stå lagelig til for hogg. Er serievåren på TV 2 fri for ambisjoner, til ære for ting som er helt meningsløse? Vel, egentlig ikke. I Boksen sendes tolv kjente personer ut på hjernetrimøvelser som ingen forklarer for dem. Alle vil kjenne seg igjen i dette.

For meg var det litt som første gang jeg skulle forsøke å skjønne hva greien egentlig er med den italienske filmklassikeren Sykkeltyven, eller da jeg trengte noen år med modning for å forstå magien med Mad Men – det tok tid på bygge opp den kulturelle kapitalen for en enkel sjel fra drabantbyen Loddefjord, der hvor andre for lengst hadde skjønt tegningen. Som postbud i sin tid gikk jeg meg også vill i min egen rute.

Når jeg endelig utvidet horisonten til å elske litt mer «krevende» innhold, og klarte å finne frem i min egen postrute, er det ikke som om det frister å være lykkelig uvitende nok til å være primære målgruppen til Boksen. Beklager.

Det er heldigvis lett å like dette programmet. Boksen fungerer på sitt beste når det går til helvete og folk misforstår fullstendig oppgaven ingen har forklart til de, og jeg ikke klarer å unngå å le høylytt her jeg sitter i et åpent kontorlandskap. Når selv noe så enkelt som konseptet stol-leken rotes til, er det herlig å kjenne seg igjen i idiotien vi alle bærer med oss. Jeg forstår raskt at jeg som deltaker ville vært en håpløs faen i dette spillet.

Det er også noe herlig med stikkene i kommentarene. Kjentfolkene i programmet aner jeg ikke hvem er, med unntak av en og annen håndballspiller eller programleder. Jeg får forklart hvorfor av influenser Trygve Bennetsen: «For dere over 40 år, jeg har 200 000 følgere på TikTok.» Au. Herlig frekkhet fra en 22-åring. Det er en målestokk for suksess like intetsigende som å skryte av hvor mange ballonger man klarer å holde i hånden, han har andre fine verdier som er mer verdt for klipperne å få frem når han presenterer seg selv. Slike program er en merkevarebygger for politikere som teller stemmer, TikTokere som teller følgere, noen som skal lansere noe eller annet som krever at en markedsfører blir fornøyd, derfor blir slikt smør på flesk.

Hvorfor du er kjendis er langt mer interessant enn at du er kjendis. Har man innflytelse, som den artige unge mannen, er håpet at det anvendes til noe vettugt (jeg aner ikke hvorfor han har 200 000 følgere, jeg håper bare det er til god nytte for følgerne, og at suksessen er en Trygve håndterer). TV 2 er blandet drops der, fordi programmene på TV 2 er ofte en kuriøs form for produktplassering, hvor det betales godt fra selskaper for å eksempelvis kle opp deltagerne. Pengene renner inn fra abonnenter, annonser, produktplassering og andre inntektskilder, men jeg tar meg ofte i å undre over hvorfor jeg skal betale for å se på reklame som ikke engang forsøker å gi kropp, sjel og intellekt noe som helst for investeringen.

Et uforløst potensial. Rent personlig ville vært mer interessant med noen som ikke har kjendis-stempel, men gjerne en uvanlig bakgrunn og kan ha godt av å løse noe trivielt, fremfor livets vanskeligheter – og som kan rette søkelyset mot noen reelle utfordringer. Det ville tilført det hele en ny dimensjon. Tenke seg en aleneforsørger med flere barn, en rusavhengig som ønsker hjelp, en sykepleier som er overarbeidet, en politimann, en kriminell som skal tilbakeføres til samfunnet, en eldre person uten nettverk, en hjemløs person – de som må vike plass og oppmerksomhet til slikt «innhold jeg egentlig vil se». Om det ikke blir for snobbete å be om noe som kan bidra med å dra strutsehodene våre opp av sanden, med en god dose latter.

Boksen har ikke slike ambisjoner om de første par episodene er en pekepinn; suksessen er at flest mulig ser på. Jeg vet ikke hva den egentlig er ute etter å oppnå utover det, men latteren den gir har en verdi i seg selv. Hvorfor kjentfolk velges ut til å delta, skjønner jeg mindre av, annet enn at erfaring tilsier det blir flere seere og vel også mer fristende for pressen å skrive om. Dette frarøver programmet en større bragd.

Det jeg sitter igjen med etter første episode, er noen gullkorn av humoristiske øyeblikk jeg ønsker å dele med andre. Boksen ga fin glede og latter i alvorlige stunder, på et vis jeg sjeldent har opplevd. Samtidig har programmet et uforløst potensial i å gi litt mer på andre områder, noe jeg håper programleder Mads Hansen og programredaktør Trygve Rønningen har ambisjoner om en gang i fremtiden. Fordi dette er en fin måte å kombinere humor og samfunnsnytte. Nå blir det lite av sistnevnte. Men latteren sitter løst – om det er suksessfaktoren det går på, lykkes programmet.

Samtidig ville ikke Boksen tapt seg på ambisjoner om å også være et program som sikter mot at jeg ønsker å se det, og også burde se det. For produksjonsverdiene og øyeblikkene den gir, er et fantastisk trekkplaster inn for også å ha noe viktig å formidle.

Boksen er tilgjengelig på TV 2 Play og TV 2 Direkte fra 8. januar.