Ambisjonene står ikke helt i stil med utførelsen, når filmrettigheter skal ivaretas med en animasjonsfilm satt til Ringenes Herre-universet. Ringenes herre: Slaget om Rohan er en film som forsøker å bygge videre på det solide fundamentet lagt av Peter Jacksons opprinnelige trilogi, men sliter med å balansere den viktige arven med sine egne ambisjoner. Filmen har sine øyeblikk av prakt, men faller ofte i fellen av overfladisk karaktertegning og forutsigbart plott.
Opprinnelsen til Helm’s Deep
Historien foregår 183 år før hendelsene i «Ringenes Herre» og fokuserer på Helm Hammerhand, kongen av Rohan. Dette er en av de få karakterene i filmen nevnt i J.R.R. Tolkiens verk. Når kongen må forsvare sitt folk mot en invasjonsstyrke ledet av Dunlender-lederen Wulf, søker de tilflukt i en massiv festning, senere kjent som Helm’s Deep. Filmen skildrer slaget som ga stedet sitt navn, sentralt står kongens datter, Hera, som inntar rollen som den med de rette svarene, men som ingen lytter til.
Selv om historien byr på action og storslåtte kamper, handler dette om tematikk som diskriminering, fordommer, hat og besettelse. Dessverre mangler den kompleksiteten og den tematiske dybden som Tolkiens univers er kjent for, historien blir for lett å følge og enkel å forutse. Den er også blottlagt de fleste andre raser i denne magiske verden, med unntak av noen svært korte «gjestebesøk».
Det blir litt for tamt i det store og hele.
Rettighetsbeskyttelse i kulissene
Filmen ble utviklet av New Line Cinema og Warner Bros. Animation som et forsøk på å dykke dypere inn i Tolkiens univers og samtidig utvide franchisen. Med animasjon som medium kunne de utforske historier som ville vært teknisk eller økonomisk utfordrende som live-action, spesielt når tiden var knapp.
I tillegg var prosjektet en mulighet for Warner Bros. til å styrke sin posisjon som rettighetshaver til Tolkiens verk etter Amazons massive investering i TV-serien The Rings of Power. Med Philippa Boyens, en av manusforfatterne bak Jacksons trilogi, om bord som konsulent, forsøkte filmen å ivareta noe av magien fra tidligere suksesser. Det fungerer ikke helt etter intensjonen, da det skinner gjennom at dette prosjektet hadde behøvd mer tid og har et budskap tegnet med for bred pensel.
Skuespillere og karakterer
Stemmeskuespillerenes prestasjoner varierer, men noen leverer minneverdige tolkninger:
Miranda Otto som Éowyn (forteller)
Otto bringer nostalgisk varme til filmen ved å gjenta sin rolle fra trilogien. Hun fungerer som bindeledd mellom filmen og fansen, som gir et dilemma da hennes tilstedeværelse undergraver Éowyns egen rolle i Rohans kultur.
Brian Cox som Helm Hammerhand
Cox gir en kraftfull og autoritær stemme til den legendariske kongen.
Gaia Wise som Hera
Hera, en original karakter, spilles med lidenskap av Wise. Hun skaper en innlevelse og gjør det spesielt bra.
Luke Pasqualino som Wulf
Pasqualino leverer en energisk prestasjon som antagonisten, men rollen mangler kompleksitet. Wulfs valg om å alltid ty til brutalitet gjør ham karikert snarere enn truende.
Styrkene ligger i detaljene
Filmens største styrker er dens bånd til den originale trilogien og den tredimensjonale animerte bakgrunnen. Stillbilder fra filmen ser helt fantastisk ut, kontrastene mellom bakgrunnen og animasjon av karakterene blir derimot litt vel for synlig. Musikken, inspirert av Howard Shores arbeid, fungerer helt ypperlig, jeg dras tilbake til et univers jeg elsker herfra til evigheten. Landskapene og Rohans særegne kultur er imponerende gjenskapt.
Animasjonen er som nevnt blandet drops. Enkelte scener er visuelt slående, men altfor ofte fremstår filmen som statisk og overdreven, noe som bryter med flyten og svekker opplevelsen. Det er synd, for i en historie som denne burde animasjonen vært en kanal for å forsterke følelsene og dramatikken, ikke en distraksjon.
Karakterer uten dybde
Karaktergalleriet lider av å være arketypisk og tidvis overforenklet. Hera, filmens sentrale kvinnelige karakter, er et for tydelig forsøk på å fremme feminisme i et ellers mannsdominert univers. Mens intensjonen er god, blir utførelsen for ensidig, og det skaper selvfølgelig forventet harme fra et slitsomt mannskor som da spørs seg hvorfor det skapes en ny kvinnerolle fremfor å fokusere på Helm Hammerhan. Hera fremstår som en ubestridt heltinne, fri for feil eller nyanser, noe som strider mot kompleksiteten vi forventer fra Tolkiens univers. Helm er arrogant og dumdristig, noe som aldri helt lar seg forklare da han er kongen i et land som har overlevd mange krevende strider. Paradokset blir at kvinnekarakterene ikke gis samme nyanser som vi er vant fra mannsgalleriet.
Antagonisten Wulf lider av en lignende skjebne. Han er ensformig og mangler dybde og motivasjon. Hans brutale handlinger blir til tider meningsløse og filmen forklarer aldri hvorfor noen skulle følge en slik leder. Det fjerner enhver spenning til hva han vil velge å gjøre, i scener som er ment å sjokkere.
Langt bedre er noen av birollene, spesielt Heras brødre og fetter, som får frem interessante dynamikker og følelser – her er det karakterer jeg gjerne ser mer av. Det er likevel merkverdig hvordan andre potensielt spennende karakterer, som Wulfs general, knapt får noen utvikling, til tross for filmens betydelige spilletid.
Historien har sine øyeblikk av intensitet, særlig i de actionfylte sekvensene. Dessverre strekker filmen seg en halvtime for langt og plottet blir for forutsigbart. Det er tydelig at filmen forsøker å sette opp en oppfølger og Hera er ment å bli en ny episk figur i Ringenes Herres mytologi. Likevel er hennes tilstedeværelse problematisk i universets kontekst. Filmen unnskylder at hun ikke er nevnt i Tolkiens tekster, men forklaringen gir liten mening og undergraver Éowyns unike historie fra trilogien, da få øyeblikk er sterkere i trilogien enn Éowyns episke handling i Ringenes Herre: Atter en konge (uten å spoile det for mye).
Konklusjon
Ringenes Herre: Slaget om Rohan har sine øyeblikk av prakt, men sliter med å leve opp til den standarden som fans av Ringenes Herre forventer. Historien er tidvis fengende, men preget av overfladiske karakterer og et forutsigbart plott. For dem som elsker Tolkiens verden, kan filmen være verdt et gjensyn med Rohan, men den mangler dybden og sjarmen som gjorde trilogien ikonisk.
Filmen har premiere på kino 6. desember 2024
