Dette er ikke serien for dem som søker en varm og fredfull juleopplevelse – her er det dramatikk og fare i hver eneste sving!
I miniserien La Palma følger vi norske Marie (Thea Sofie Loch Næss) og hennes islandske partner, Haukur (Hilmar Guðjónsson), som sammen oppdager en potensiell fare fra vulkanene på øya. Samtidig ankommer den norske familien Fredrik (Anders Baasmo), Jennifer (Ingrid Bolsø Berdal), Sara (Ella Brøther) og Tobias (Emrik Vatndal) denspanske ferieøya, i søken om sol og varme i julen, i stedet for det sluddfulle og kalde Norge. Det viser seg raskt at det kanskje hadde vært bedre å bli hjemme når en naturkatastrofe, omtalt som «tidenes største,» nærmer seg.
Dette er IKKE en juleserie
Miniserien bygger raskt opp til crescendo, men tar seg likevel også tid til å utforske viktige temaer som familiedrama, kjærlighet, relasjoner og frykt, noe som gir den mer dybde.
Selv om serien lanseres rett før jul og handlingen foregår i juletiden, bør man ikke forvente den koselige, høytidelige og gledelige stemningen som tradisjonelt følger med høytiden. Miniserien er nemlig det stikk motsatte.
Utforsker på et dypere nivå
Med fire episoder som kombinerer storslåtte actionsekvenser og emosjonelle øyeblikk, prøver La Palma å blande blockbuster-spenning med fokus på de menneskelige aspektene – familie og kjærlighet. Hovedkonflikten drives i stor grad av naturkatastrofen, men når frykt får de personlige relasjonene mellom karakterene til å rakne, settes en dominoeffekt i gang.
Foreldrene utfordres av både personlige hemmeligheter og ytre fristelser i første sekvens av serien, men når naturkatastrofen inntreffer føles ikke lengre disse konfliktene viktige, noe som er med på å fremheve en ekstra emosjonell dimensjon i serien.
Når katastrofens spenning tar overhånd, blir det mindre tid til å videre utforske de personlige relasjonene, derfor klarer ikke miniserien helt å finne en balanse mellom de personlige historiene og hovedplottet, som gjør at noen historier rett og slett ikke nok tid til å utvikle seg ordentlig. Det kan virke som den prøver å håndtere litt for mange relasjoner og konflikter på én gang, men får vist likevel hvordan komplekse forhold blir satt på prøve i møte med ekstreme situasjoner.
Konstant angst
Hvordan reagerer mennesker når en slik katastrofe inntreffer? Serien byr på intense scener hvor konsekvensene av katastrofen blir vist eksplisitt og ubehagelig, gjennom ulike reaksjoner og perspektiver på frykt og hjelpeløshet.
Jeg kjenner på en konstant angst og frykt for hva som kan skje med karakterene jeg er investert i. Spenningen er nesten fysisk. Jeg sitter på kanten av stolen, håper på det beste, men samtidig frykter det verste. Serien er så intens at jeg måtte ta en pause før jeg så den siste episoden. Det er ubehagelig å se uskyldige mennesker kjempe for å overleve, og kanskje også bli stilt til veggen med hva jeg selv ville gjort under slike ekstreme omstendigheter.
Serien forsøker å gi flere av karakterene rørende utviklingshistorier gjennom offer og heltemodige handlinger, noe som igjen gir dybde til historien. Likevel kan noen valg karakterene tar være frustrerende og skape unødvendige komplikasjoner. Disse handlingene fungerer ofte som verktøy for å drive handlingen fremover, mer enn å utvikle karakterene på en meningsfull måte. Likevel er det flere karakterer jeg virkelig føler med – gode mennesker med sterke moraler.
Skuespill og visuelle effekter setter standarden
Skuespillerne leverer sterke og emosjonelle prestasjoner, som tydelig viser farene karakterene står overfor. Anders Baasmo og Ingrid Bolsø Berdal, som Fredrik og Jennifer, gir gripende tolkninger både i de mellommenneskelige konfliktene og når liv står på spill. Thea Sofie Loch Næss imponerer også i rollen som Marie, og tilfører serien enda mer realisme. Hilmar Guðjónsson, som Haukur, gjør også en solid innsats i å vise både styrke og sårbarhet i en krevende situasjon. Rollebesetningen er så troverdig at det føles autentisk.
Produksjonen lovet «spektakulære visuelle effekter som tar pusten fra deg» og jeg kan med sikkerhet si at de leverte til det fulle. Effektene er så imponerende at de muligens overgår selv Marvel-superheltseriene og filmene, som de siste årene har fått kritikk for å mangle kvalitet i sine visuelle skildringer.
Kvalitetsserie som virkelig hever nivået
Netflix har de siste årene investert i norske produksjoner, og La Palma er et godt eksempel på hvordan strømmetjenesten satser på å bringe norske historier til et bredere publikum. Her har norsk produksjonsmiljø en unik mulighet, ved å levere høy produksjonskvalitet og imponerende visuelle effekter, som viser at Norge kan levere spennende og engasjerende fortellinger som også appellerer internasjonalt. Tidligere suksesser som Ragnarok og Hjem til jul har vist at norske serier kan nå ut til et globalt publikum, og med La Palma tar Netflix enda et skritt inn i sin utforskning av nye sjangre og historier fra Norge. Dette er en satsing som både styrker norsk innhold og gir norske filmskapere en mulighet til å nå ut til verden.
Er du ute etter en adrenalinfylt opplevelse, anbefales La Palma på det sterkeste. Med bare fire episoder er det lett å se hele serien på én kveld, nesten som en langfilm! Dette er ikke en serie for dem som ønsker koselig familietid, men en kvalitetsserie som virkelig hever nivået på norsk film- og TV-produksjon.
