Maria, Alex Cross sin kone, åpner serien med å blir skutt. Vi blir slått med en «Ett år senere» og ser Alex stå og smile til kollegaene sine som krangler utenfor et avhørsrom om å ikke ha noe bevis i en mordsak. Alex konstaterer rolig at morderen allerede har sagt det de trengte å høre – de hørte bare ikke etter.
Serien er basert på James Paterson’s Alex Cross bøker.
Kald og uanfektet går Cross inn i avhørsrommet, ser sin motstander dypt i øynene, og med en småfrekk kommentar om at «free chicken» er militær-slang for mål man kan ta uten å måtte jobbe for det, setter han mannen ut av balanse. Så kutter bildet til en montasje av Cross som beveger seg nedover gatene i byen sin, som om han eier dem, mens «Every Day I’m Hustlin'» pumper i bakgrunnen. Det hele er veldig kult.
Hvis du har sett Omar Sy i Lupin, får du en viss idé om hva Cross byr på; den samme karismatiske, selvsikre hovedpersonen som får deg til å føle at ingen kan røre ham, humoren på overflaten og det såre i bakgrunn.
Men ikke la deg lure – Cross tar en mørkere, mer ubehagelig retning. Serien byr på grufulle elementer som får deg til å vri deg i sofaen, som en marerittversjon av Dexter. Det er ingen tvil om at Alex Cross’ verden er gjennomsyret av et mørke vi ikke helt er vant med.
Så dukker Emir, en kjent og elsket person i Alex’ nabolag, opp død. Han blir funnet uten sine kjente dreadlocks, med en overdose av en type dop som søsteren som påpeker at han aldri ville rørt. Det er en grufull forvrengning av hans karakter, et drap som er ment å forvirre og skremme. Dessverre er Cross kalt inn i saken for å roe befolkningen og lukke saken som et uhell eller et selvmord, ikke et drap…
Cross treffer også en visuell nerve som forsterker dette ubehaget på en mesterlig måte. Serien minner på mange måter om The Bodyguard med sine lange, rolige sekvenser med lavmælt musikk – og den samme, ulmende uroen som driver handlingen. En sko som trer ut av en bil. En skygge som følger etter noen gjennom en korridor. Du kan nærmest høre stillheten sluke deg, som en knirkende dør som aldri helt lukkes.
Vi får bli med på Alex og Ed’s første møte, på en gala, og jeg er umiddelbart overbevist om at mannen er morderen. Den perfekte hårfrisyren hans er mer suspekt enn noe annet. Det er for perfekt – varsellampene ringer! Du forstår når du ser seriens første shots av Ed og kun ser bakhodet hans, det er for perfekt. Definitivt psykopat.
Morderen ser ut til å gjenskape tidligere mord og ikoner fra gamle saker. Samtidig vet vi at noen har vært inne i Cross’ hjem, i all hemmelighet, og lagt fra seg Maria sitt skjerf, det samme skjerfet hun hadde på seg dagen hun ble skutt. Det var ikke der da Cross fant henne – men nå, plutselig, dukker det opp som en vond påminnelse, så vel som en utfordring av et ukjent slag.
Cross drar deg inn i en verden av mentale spill og iskalde kalkulasjoner, der ingenting er tilfeldig og hvert øyeblikk kjennes faretruende nært. Det er en serie som gir deg karakterene sine med hud og hår, og etterlater deg med en dyster følelse av at faren lurer – rett utenfor kameraets rekkevidde.
Cross anbefales på det sterkeste, og vi håper den kan holde koken innover til siste episode. Se den på Prime Video fra og med idag, 14. november.
