Slow Horses fortsetter å være drivende morsom og overraskende, og forblir ukens seriehøydepunkt med sin miks av spiondrama og tematikk som treffer nært i mange familier. Det hele godt krydret med et skuespillergalleri fra øverste britiske hylle, nå også med den amerikanske godbiten Hugo Weaving i en ny skurkerolle. Det er godt gjort for en serie som nå kan skilte med fire sesonger (og en femte er på vei), faren for å bli for repeterende og gjenkjennelig er det tydelig tatt grep for å unngå.
Sesong 4 leverer en herlig solid sesong, med et rørende dypdykk i bakgrunnshistorien til River Cartwright (Jack Lowden) og hans bestefar, David Cartwright (Jonathan Pryce), samtidig som spenningen og dramatikken på Slough House når nye høyder med introduksjonen av flere nye karakterer som holder oss seere på tå hev. Slow Horses har alltid vært god på å kombinere gjenkjennelige spiondrama-troper med karakterer som sjeldent er A4. Selv mindre biroller gis en finesse og kvalitet, som også sikres med kvalitetsbevisste castingansvarlige. Skuespillerbudsjettet er heldigvis noe Apple TV+ er rause på.
Det er som alltid større geopolitiske hendelser i sving i kulissene, som gjør at vår herlige bande av håpløse aldri får fred til å få orden i eget liv. Sesongen åpner med et bombeangrep i London, som setter hele teamet under press, med hendelser som direkte knyttes til Carters familie. Dette er en intens sesong der antagonisten Frank Harkness, spilt av Hugo Weaving (kjent fra Ringenes Herre-filmene og The Matrix), gir vår gjeng med håpløse helter en ny, fryktinngytende motstander.
Gary Oldman gnistrer som alltid i rollen som Jackson Lamb, og dynamikken mellom Lamb og øvrig karaktergalleri, inkludert Catherine Standish (Saskia Reeves), Louisa Guy (Rosalind Eleazar), Shirley Dander (Aimee-Ffion Edwards), Marcus Longridge (Kadiff Kirwan) og Roddy Ho (Christopher Chung), øker i omfang og styrke. Underholdningsverdien er upåklagelig og det er umulig å forutsi hvor historien går videre, da det er så mange uventede vendinger. Det er en sesong jeg blir ekstra glad i Louisa Guy, som vokser frem som en mer bærende kraft i denne folksomme serien.
Nytt denne sesongen er introduksjonen av et skurkegalleri som nesten er hentet ut fra en Terminator-film, spesielt med en nær uskaldelig Patrice (Tom Wozniczka) endevender alt han kommer over. Andre spennende nykommere er Tom Brooke i rollen som den mystiske JK Coe, Joanna Scanlan som «databasedronningen» Moira Tregorian, Ruth Bradley som Emme Flyte, den ny sjefen over «hundene» og Battlestar Galactica-kjenningen James Callis som den nye generalsekretæren Claude Whelan som kan gjøre de underligste ting, som en komplett håpløs leder med alt for liten bakkekontakt.
Vekslingen mellom urbane London, den britiske bygda og en uventet vending til den franske landsbygda gir serien en visuell og tematisk bredde som hever spiondramaet. Dette gir et spennende bakteppe for den eskalerende intrigen, mens vi samtidig får et dypere innblikk i Rivers indre kamp med sin familie og sitt yrke. Utforskningen av David Cartwrights demens gir en ekstra følelsesmessig dybde, noe som er sjeldent i spionserier, og det blir ytterligere komplisert av at River avslører mye om sin egen familie.
Med all sin intensitet, komplekse karakterer, uventede vendinger og nye karakterer å bli kjent med, handler sesongen primært om relasjoner. River mister sin farsfigur slik mange kan relatere seg til. Demens er brutalt. En som vokter over River, alltid bevepnæt med kjærlighet-skjult-som-trakassering, er Jackson Lamb. Det er relasjonen mellom de to som skinner gjennom nok en gang, som forankrer all galskapen vi er vitne til.
- Les også: 5 gode spionserier
Det er verdt å merke seg hvordan Apple TV+ nå har erobret den britiske krimsjangeren, på samme måte som de ble humorkongen med Ted Lasso. Med både Gary Oldman og Hugo Weaving i samme serie, er dette et skuespillermessig høydepunkt, og det er en ren nytelse å se disse to gigantene på skjermen sammen. Hva neste sesong byr på, er noe vi heldigvis ikke slipper å vente lenge til å få svar på. I en tid hvor vi gjerne må vente to år mellom sesonger i de største seriene, holder Slow Horses et høyere tempo. Vi har fått fire sesonger på to år.
Denne sesongen har alt – latter, spenning, sorg, og refleksjon – og den forblir ukens høydepunkt med sine ukentlige episoder. Den har klart kunststykket å bli en snakkis, noe som seriefrelste mennesker behøver mer av i sitt daglige liv. Den klarer også å holde et mer tidløst preg, med å unngå å direkte knytte seg til hendelser fra siste års nyhetsbilde. Dermed blir det også en god virkelighetsflukt.
Overraskelsene bygger primært videre på mystikken rundt karakterene, det gir en velkommen blanding av action og følelser. Slow Horses fortsatt en av de mest snakkede seriene blant venner. Selv om livene agentene lever er fremmed for de fleste av oss, må de håndtere de samme vanskelige hendelsene i livet, det være seg sorg, sykdom eller ensomhet. Dette er en drøm av et team, i all sin håpløshet.
Slow Horses vises eksklusivt på Apple TV+.
