Den endeløse kampen mellom hvem du tror du er, og grunnleggende menneskelige behov, ga oss i 1995 regissør Michael Manns filmatiske mesterverk Heat. Filmen er en intens karakterstudie som kulminerer i et ufiltrert sammenstøt mellom bankranere og lovmennene som jakter på dem. Heat er ikke bare en utforskning av komplekse karakterer, men også en dyp samfunnskommentar om det moderne og urbane amerikanske livet, og der overgår den det meste filmhistorien har levert både før og siden.
For et intenst gjensyn dette var. En av mine tidligere medstudenter ytret tydelig sitt ønske om at jeg skulle skrive noen ord om denne storhetsfilmen fra 90-tallet. Ønsket innfridd (har du ønske om anmeldelse av film- eller serieklassiker? Send oss et tips)
Filmens handling dreier seg rundt konflikten mellom to sterke menn på motsatte sider av loven: Neil McCauley (Robert De Niro), en metodisk og erfaren kriminell, og Vincent Hanna (Al Pacino), en hardtarbeidende og dedikert etterforsker. Neil og hans team planlegger et nytt stort kupp, mens Vincent Hanna leder jakten for å stanse dem. Begge mennene må håndtere de ødeleggende konsekvensene deres livsvalg har på deres personlige forhold. Handlingen drives frem med en kløkt og balanse som få filmer tillater seg, og skaper en fortelling som er like mye en studie av menneskelige karakterer som det er en krimthriller.
Karakterene i Heat er ikke bare arketyper, men komplekse individer formet av deres besettelser. Vincent Hanna er, ved første øyekast, helten i enhver krimhistorie – den dedikerte lovmannen som aldri lar seg stanse i jakten på rettferdighet. Men Heat viser realiteten av prisen han må betale personlig. Hans tredje kone, Justine Hanna (Diane Venora), setter ord på det i en av filmens mange minnerike sitater: «Du lever ikke med meg. Du lever med levningene etter døde mennesker.»
På motsatt side finner vi Neil McCauley, en mann som er villig til å forlate alt om han merker ‘heat’ rundt neste sving – derav filmens tittel. Neil har levd et liv i streng isolasjon, og nektet seg selv hva mennesker rent biologisk behøver mer enn noe annet: tilknytning til andre, som går dypere enn det rent profesjonelle. Nettverket hans er preget av et liv i kriminalitet og flere år i fengsel. Slik går folks liv, vi formes av menneskene vi omgås.
Hans møte med Eady (Amy Brenneman), en ensom bokillustratør, utfordrer dette. Det er en utvidelse av hans komfortsone, hvor han slippes inn i hverdagens naive utgave av virkelighet. Eady blir filmens katalysator, som tester om Neil kan fornekte romanse og mellommenneskelige relasjoner for å følge sin strenge selvpåførte kode.
Et aspekt av livet som er gjenkjennbart; den konstante dragningen mellom det siviliserte samfunn og dem som lever på utsiden. Hva skjer når to personer fra helt ulike verdener inviterer hverandre inn i sine respektive liv?
Filmens narrative struktur veves sammen med karakterenes indre og ytre konflikter. Neil søker penger og tid, mens Vincent søker rettferdighet. De to mennene er på mange måter speilbilder av hverandre, noe som skaper en destruktiv realitet for dem rundt seg. Deres personlige koder er som nordstjerner som leder dem mot en uunngåelig konflikt, en konflikt som er dømt til å ramme mange uskyldige.
Det utspiller seg gjennom en intens actionsekvens, blottlagt for glamour og romantisering, hvor brutalitet står i sentrum og fortsatte arbeidet til Clint Eastwood-filmen Unforgiven (1992), som gjorde slutt på westernsjangerens filtrerte og ofte glorifiserte actionsekvenser.
Heat er også en film om hvordan menns besettelser, uavhengig av intensjoner, påvirker deres nærmeste relasjoner. Eady og Chris Shiherlis’ (Val Kilmer) kone, Eady og Charlene Shiherlis (Ashley Judd), utviser begge tragedien som romanse kan medføre. De utsetter seg selv, barn og andre for risikoen ved å være involvert med destruktive og ødeleggende mennesker.
Det er dette livet de kjenner, og de forblir fanget av gjennom Chris’ avhengighet. Et siste heist er håpet for å slippe fri, og redde det de to har sammen.
Det «kvinnen faller for bad guy»-fenomenet som filmen utforsker, er en treffende samfunnskommentar om relasjonsmønstre og hvordan kjærlighet og desperasjon også kan bli kriminalitetens medhjelpere. Det er noe trist, men fullt ut forståelig, over hvor langt mennesker går for egne personlige behov for å bli elsket, og å elske andre. Det er forbudt, det er intenst og det gir intens hengivenhet. Det er også nådeløst og ødeleggende.
Et annet eksempel på et samfunn som banker verdigheten ut av mennesker, er Donald Breedan (Dennis Haysbert), som forsøker å leve et ærlig og redelig liv, men som vurderer å returnere til kriminalitet på grunn av samfunnet rundt ham. Hans historie viser hvordan tilsynelatende gode mennesker kan bli knekt av systemiske problemer i samfunnet. Heat er ikke en film fylt med store overraskelser på hvor det hele ender, men snarere en engasjerende utforskning av menneskets natur og de uunngåelige konsekvensene av våre valg.
Filmens visuelle stil, skapt av filmfotograf Dante Spinotti i samarbeid med Michael Mann, er også en nøkkel til filmens suksess. Spinotti brilijerer i sitt samspill med Mann, hvor det vies tid til å fange både det storslåtte bylandskapet og de intense og intime nærbildene av karakterene. Dette gir filmen en visuell identitet like sterk som dens narrativ. Det spilles på lys og mørke, på et vis hvor en tunnelscene og filmens siste skudd skiller seg ut.
Musikken i Heat, komponert av Elliot Goldenthal, bygger opp filmens atmosfære. Goldenthal skaper en stemning som er både nervepirrende og følelsesmessig gripende. Musikken driver handlingen fremover uten å ta over fokus, slik som er populært i moderne filmer som grenser til produktplassering. Spesielt i de mest intense øyeblikkene, som i den berømte bankran-sekvensen, skjer det noe magisk med lydsporet. Det blir subtilt og minneverdig, og det bidrar til å forankre filmens emosjonelle dybde.
I sentrum av Heat står prestasjonene til Al Pacino og Robert De Niro, som i en av filmhistoriens mest minneverdige kaffesamtaler henter frem det beste fra sine legendariske karrierer. Respekten og forståelsen de to har for hverandre, i en samtale hvor de avslører deres indre stridigheter, regler og frykt, representerer en ærlighet som senere bidrar til intensiteten når den siste jakten inntreffer.
Kevin Gage, i rollen som Waingro, fremstår som den mest umenneskelige i historien, en skremmende beretning om brutaliteten i giftige menn. Amy Brenneman tilfører den myke motsetningen, som fristes til å forlate et hverdagslig og naivt liv.
Tom Sizemore som den kriminelle Michael Cheritto og William Fichtner som finansmannen Roger Van Zant er historiens tapte saker. Førstnevnte er drevet av rusen ved farlige situasjoner, mens sistnevnte legemliggjør oververdenens grådighet, hvor kriminalitet er en del av hans utstyrsbelte. Fichtner vet å vise frem det verste fra finansverdenen.
Den unge Dennis Haysbert og enda yngre Natalie Portman, som Justines datter Lauren Gustafson fra et tidligere ekteskap, viser hva det kjempes for: Å unngå samme skjebne for de yngre generasjoner. Spørsmålet blir om tragedier kan unngås og en scene mellom Vincent og Lauren i tredje akt, viser hvor prisgitt samfunnet er for menn som Vincent, som ofrer så mye. Dette er ikke et yrke som lett lar seg kombinere med livet vanlige borgere søker etter.
Det er ikke enkelt å finne riktige ord for en film som dette. Det var en følelsesmessig prøvelse å se den igjen i en alder av 44 år, det er nærmere to tiår siden forrige gang. Dette er en fenomenal film.
Heat blir bedre for hvert år, styrket av økt innsikt i livets mørkere sider. En historie som er dømt til å gjenta seg, dessverre. Da slike filmproduksjoner tilhører sjeldenheten, i en filmkunst som fremstår utfordret, er det å anbefale å gi filmen tre timer av ditt liv. Du vil trolig ikke bli skuffet.
