Selv Ryan Reynolds sjarm og Hugh Jackmanns retur klarer ikke å få lattermusklene igang, eller min indre geek til å bryte ut i eufori. Til det er action-håndverket til regissør Shawn Levy litt for slapt, og forventnignene for mye skrudd i taket. Samtidig er det en glede å se et udødelig klæssetryne terge på seg noen med klør.
En bransjekommentar fra Disney
Som en som har fulgt superhelter siden barndommen, saumfarte jeg bruktbladbutikker på 80- og 90-tallet på leting etter alle historier jeg kunne finne. Denne filmen vekker nostalgiske minner og gir en følelse av glede når gamle helter dukker opp i overraskende roller. Det er en film som avslørte for mye i markedsføringen, samtidig som den klarer å overraske stort og være totalt uforutsigbart. Jeg skjønner navnet på skurken (Mr. Paradox), for opplevelsen er et paradoks. Samtidig er det noe som … mangler. Multivers-tilnærmingen har jeg slitt med, det er et symptom på den endeløse fråtsingen og et samfunn som er redd for å si «nok er nok». Det oppleves som juks, og det hjelper ikke at Deadpool påpeker det samme.
Noen ting bør kanskje forbli død og begravet. Som Logan. Deadpool vil det annerledes, i en åpningssekvens som gjør det klart at her er det ingen grenser, dette er like frastøtende som forventet, og fremprovoserer latter og ubehag. Shawn Levy er en regissør som omfavner komikken, det er samtidig underlig at en film som dette ikke finner en bedre actionregissør.
Det kjedelige bakteppet skaper humoren i dette paradokset av en film. MCU ble, som mye annet i underholdningsindustrien, et offer for fråtsekulturen til både seere og bransjen. Overproduksjon og økonomiske utfordringer medførte at bransjen gikk innom desperasjonens blindvei i sin iver etter å blidgjøre investorer, og Marvel har forsøkt å sikre avkastning av at de kjøpte opp store deler av 20th Century Fox for å få tilbake filmrettighetene til blant annet X-Men. Gode historier, med tilhørende opplevelser, skapes sjeldent med det som utgangspunkt.
Jada, dette kan virke noe komplekst hva hjemmelekser angår, for å se en film. Nordmenn flest bryr seg lite om studiokamper i USA. La det ikke skremme deg, Deadpool gir deg en humørfylt forklaring på det hele.
Må redde MCU og sitt eget univers
Deadpool vs. Wolverine er med det en bransjekommentar ispedd sjarmerende og groteske scener. Wade Wilson (Ryan Reynolds) blir fanget av tidspolitiet kalt TVA og må finne en variant av Logan/Wolverine (Hugh Jackman) for å redde sin tidslinje. Etter diverse eventyr og møter med andre karakterer som Cassandra Nova (Emma Corrin) og Peter Wisdom (Rob Delaney), ender det hele i en dramatisk konfrontasjon – og en scene som kan sies å redde filmen fra middelmådighet. Det er hjerte i det hele, som er øyeblikkene som treffer meg mer enn humoren. Actionsekvensene er det som blir litt tamt for min smak.
Historien er av det enkle slag, det gjør meg lite i en film som dette. Wade Wilson har sluttet som Deadpool og jobber nå som bruktbilselger, forholdet til Vanessa (Morena Baccarin) gikk i vasken, og han er rådvill. Hans håp for å vinne henne tilbake, er å redde hele MCU. Av årsaker ingen forstår, er Deadpool så viktig for MCU at TVA fanger han etter ordre fra en med det passende navnet Mr. Paradox (Matthew Macfadyen). Dødsfallet til Logan/Wolverine, hans nemesis, i filmen Logan viser seg å ha alvorlige konsekvenser for Wilsons tidslinje. Ikke at det gir noen som helst mening, det er bare en av mange McGuffin. Wilson blir kastet ut i en reise gjennom multiverset for å finne en variant av Logan som kan redde hans tidslinje.
Det blir også et møte med en rekke helter fra tidligere filmer, du vil trolig bomme på alt du gjetter på det området.
Halvhjertet produksjon med en helhjertet skuespillerduo
Ryan Reynolds og Hugh Jackman er de som holder denne filmen flytende, sammen med en intens Emma Corrin. Reynolds’ sjarm og Jackmans intensitet gir filmen mye av dens underholdningsverdi, som jo også er å forvente. De to skuespillerne er sjeldne tilfeller hvor de er større enn rollefigurene de spiller. De frekke kommentarene om fankultur og «woke-debatten» tilfører ekstra lag av humring.
Filmens klipping og tempo er en prøvelse, med generiske actionsekvenser og en svak historie satt til det kjedelige TVA vi ble introdusert til i TV-serien Loki. Filmen sliter også med dårlig skuespill fra gjesterollene, noe som gjør enkelte scener vanskelig å bli grepet av.
Konklusjon
Deadpool vs. Wolverine er en film for både nye seere og ihuga fans, med nok sjarm og intensitet fra hovedskuespillerne. Men håpet om at denne filmen vil redde MCU bør slukkes tidlig, da den sliter med de samme utfordringene som Doctor Strange in the Multiverse of Madness og Loki-serien, det blir for amputert. En kommentar om en viss skuespiller «dreper budsjettet vårt» forklarer det hele. Selv Deadpool kan gape over for mye.
Dette er en stand-up med action, vold, et vakkert lydspor og noen treffende sentimentale avbrekk.