Innsiden ut 2: Sterk fortelling om angst og kjerneverdier

Pixar følger opp den prisvinnende Innsiden Ut fra 2015 med en litt mindre morsom, men mer seriøs fortelling når Riley entrer puberteten. Tematikken er relevant også for voksne, når Riley må gjennom endringer i idrettslivet, skolen og vennekretsen.

Filmen har vært ute et par uker når min bedre halvdel og jeg fant oss godt til rette i nyoppusset LUX-sal på Bergen Kino. Den første filmen var en vi storkoste oss med da vi var foreldre til tenåringer, og gode anmeldelser gjorde at vi så frem til oppfølgeren. Våre egne unger har nylig forlatt redet, og kino er et godt sted å sette av tid til hverandre. Dette er ikke en romantisk film, den tar for seg identitetsproblematikk og mellommenneskelige relasjoner, dette er en film for grubling og selvrefleksjon. Det er en god film å se med andre, og den anbefales for en kinotur med en god middag etterpå.

Det er, som nevnt, en historie fri for romantikk; Pixar har unngått å få noe i livet til Riley til å handle om en gutt, det er et grep som sikrer bedre representasjon av kvinnelige karakterer. Ikke at det bør skremme vekk gutta blant publikum. Det handler om vennskap og nye bekjentskap når hun og to venner blir invitert til å prøve seg ut på et nytt ishockeylag. Da blir det mer folksomt i livet hennes.

Samme problemstilling skjer på innsiden, når Glede, Sorg, Sinne, Frykt og Avsky må finne plass til Angst, Misunnelse, Ennui og Forlegenhet. Også Nostalgi forsøker å melde sin ankomst, men får beskjed om å vente noen år (jeg gleder meg allerede til Innsiden ut 3 noen år inn i fremtiden). Det sistnevnte er noe å humre litt over, da Disney og Pixar bygger mye av sitt forretningsimperium på nettopp nostalgi.

En ny dynamikk er spennende å ta fatt på, samtidig blir karaktergalleriet litt vel folksomt, noe som gjør at oppfølgeren mister noe av snerten og fokuset til den første filmen. Spesielt Sinne er en som nå blir benket, noe som savnes da det er en av følelsene som gjerne kunne utforskes mer.

Angst er nykommeren det handler om, som utfordrer Glede når angstfylt konsekvensanalyse får dominere. Glede har gjort en ok jobb med å bygge opp «selvet» til Riley, samtidig har hun bidratt til å gi henne mange undertrykte opplevelser. Det viser seg å ha en pris, og når Angst begår reneste mytteriet og overtar kontrollrommet, blir det opp til den gamle gjengen å rydde opp. Kjerneverdiene som lenge har definert Riley rives vekk, og nye kjerneverdier bygget mer på selvsentrert egoisme får ta form.

Det bygger seg opp til et klimaks hva angst angår, som får det til å knyte seg i magen min; Pixar vet hva de gjør. Dette er noe de fleste kan kjenne seg igjen i (og om ikke, er det godt mulig du har levd et noe beskyttet liv). Angstanfall er tematikk som fortsatt er tabu å snakke om, og det behøves ikke pakkes vekk som noe som er eksklusivt for ungdom å håndtere. Det er her filmen viser at den er unik.

Som med originalen lykkes filmen med det den forsøker å gjøre: Styrke selvinnsikten ved å visualisere følelseskaos som herjer hos mennesker. Det markedsføres som en film om puberteten, men er i realiteten en film alle voksne kan kjenne seg igjen i. Det er ikke gratis å verne om verdiene dine, og de korrumperes om du går på akkord med deg selv.

Innsiden Ut 2 er en film å bli glad i. Anbefales.