Da Furia kom ut i 2021, overså jeg den, men serien fortjener en ny sjanse i rampelyset nå som den er tilgjengelig på flere plattformer, og tar for seg tematikk som (dessverre) er blitt enda mer relevant: Høyreekstremisme og propaganda.
Ny sesong og nytt hjem
Furia kom ut i 2021, i en tid hvor vi ble oversvømt av TV-serier. Dette var en serie jeg ikke prioriterte den gang, men jeg måtte ta fatt på den før vi i Serienytt skulle møte regissør og skuespillere i forbindelse med sesong 2. Etter en fengende første episode, var jeg lettere irritert på meg selv for at jeg ikke satt av tid da serien var ferskvare den gang.
Dette var opprinnelig en Viaplay-serie, som nå er overtatt av Prime Video. Første sesong er også tilgjengelig på NRK TV, noe som gir serien et større publikum. Årsaken til at den har funnet et nytt hjem, er at Viaplay har økonomiske problemer og derfor har solgt unna store deler av seriebiblioteket sitt. Prime Video slo til på den muligheten.
Furia er en god serie å begi seg ut på, og den bærer preg av serieskaper Gjermund Stenberg Eriksens kjennetegn: en forkjærlighet for amerikanske serier som Homeland og The West Wing, en iver etter å formidle samfunnskommentarer, og karakterer som ofte er tegnet med en bred pensel. Akkurat som med hans andre serie Mammon, kan Furia til tider føles som om den forsøker litt for hardt, noe som kan gjøre rollefigurene litt for karikerte.
Er du fan av nevnte serie, vil du kjenne igjen fortellergrep, spenningsmomenter og vendinger som kommer. Dialogene og fortellerstruktur holder ikke helt samme nivå, det er vågalt å legge seg så tett opp til slike klassikere.
Høyreekstremisme settes under lupen i Furia, noe som er prisverdig da ekstremisme er et økende problem i samfunnet. Dette er en gravalvorlig serie, blottet for smil og lette øyeblikk. Terrorcellen som står i sentrum, kunne kanskje vært mer «folkelige», da det i virkeligheten dessverre er vanskelig å peke ut ekstremister i den generelle befolkningen. Serier som dette er en aktuell påminner, med økende grad av polarisering, konflikter og fremmedfrykt i Europa etter pandemiens herjinger, invasjonen av Ukraina og krig i Midtøsten.
Fra idylliske Norge til terror i Tyskland
Furia handler om politimannen Asgeir og hans møte med den mystiske Ragna etter å ha flyttet til en idyllisk liten by på Vestlandet. Asgeir lever under falsk identitet for å beskytte seg selv og sin datter, men blir dratt inn i en farlig verden av høyreekstreme krefter i Europa etter en konflikt på det lokale flyktningesenteret. Ragna, som opererer under aliaset Furia, er en skribent som sprer farlige ideologier til et globalt publikum.
Etter hvert som Asgeir og Ragna blir involvert i etterforskningen av et tragisk mord, må de navigere gjennom et nettverk av ekstremistiske grupper og avsløre planer om et større terrorangrep. Handlingen beveger seg fra idylliske Norge til urbane Berlin, hvor serien tar en mer internasjonal vending.
Pål Sverre Hagen leverer en tilbakeholden og lavmelt prestasjon som Asgeir, mens Ine Marie Wilmann sparker godt fra seg som den mystiske Ragna, det er en intensitet over henne som gjør henne til seriens naturlige midtpunkt. De er gode trekkplaster å ha, og serien fyller på med velkjente og trygge valg i støttende roller. Nina Kunzendorf holder det nøkternt som den tyske etterforskeren Kathi, Preben Hodneland får en utfordrende oppgave som ekstremisten Ole, og Ulrich Noethen har en viss form for gravitas som den kriminelle mesterhjernen Brehme.
Serien formidler mye kunnskap om samfunnets mørkere sider. Eriksen og manusforfatterne forsøker å undervise publikum samtidig som de underholder med thriller-elementer. Skuespillet er på høyt nivå, og seerne blir ikke skjermet fra brutaliteten og nådeløsheten som preger slike miljøer.
Historien starter med noen positive overraskelser før den går over i et mer forutsigbart spor med muldvarper, konspirasjoner og situasjoner hvor protagonistene presses opp i hjørner det virker umulig å komme seg ut av, med plott-twister på løpende bånd.
Fokus på mediets makt
Mediets makt står sentralt i serien, og Furia er spesielt god til å vise hvordan falske nyheter og ekstreme ytringer på nettet bidrar til radikalisering, polarisering og hat. Norge har en spesiell kommunikasjonshistorie, blant annet som det første registrerte tilfellet av statskupp via radio under Quisling’s improvisasjon ved invasjonen under andre verdenskrig. Propaganda og villedning har dessverre en sterk tilstedeværelse i Norge, noe som pandemien viste tydelig med spredningen av falske nyheter.
Under terrorangrepet på Utøya jobbet jeg med nettdebatt, og det var skremmende å se hvilke ytringer som kom til overflaten. De som sitter inne med slike meninger er ikke nødvendigvis like lett å avsløre som de mer karikerte terroristene i Furia.
Furia står igjen som en serie som viser at norske serieskapere og strømmetjenester kan være en motvekt til en økende mengde tanketom virkelighetsflukt. Serien er stadig mer relevant i vår tid, det den ikke helt treffer på er tempo da den mangler tid til gode pusterom, og også plott som er ment å bygge opp noe for kommende sesong.
Serien formidler mye kunnskap om samfunnets mørkere sider. Eriksen og manusforfatterne underviser publikum samtidig som de underholder med thriller-elementer. Skuespillet er på høyt nivå, og seerne blir ikke skjermet fra brutaliteten og nådeløsheten som preger slike miljøer. Furia er en serie som kombinerer spenning med samfunnskommentar, og selv om den har sine svakheter, er det en relevant og viktig serie i dagens medie- og samfunnslandskap.
Du kan se Furia sesong 1 på Prime Video, NRK TV og Viaplay.
Les intervju med Furia-skuespiller Ine Marie Willman: – Furia passer ikke til knekkebrødsmøring
