Ringenes Herre: Maktens ringer omfavner serieformatets egenart ved å tilby like mye mystikk som eventyr. Lidenskapsprosjektet til Jeff Bezos og Amazon blir dermed mer enn et audiovisuelt vidunder, den blir også en engasjerende opplevelse mellom episodene.
Verdensrommet er ikke det eneste Amazon-grunnlegger Jeff Bezos siktet seg inn mot med sitt romprogram, han ønsker også å erobre serieuniverset. I motsetning til romferdene hans er Ringenes Herre: Maktens ringer en ferd det er litt enklere å ta del i for de av oss blant «folk flest».
Det er ingen enkel sak å felle en dom over en serie basert på to episoder. Vanskelig er det også å ikke la seg prege av at jeg fikk møte skuespillere, regissør og produsenter under verdenspremieren i London, for deres smittende og genuine lidenskap til serien skaper en ønske om å like serien. På den andre siden er det fristende å være mer avventende i sin dom og helgradere litt mer i tilfelle alt går på tverke i ukene som kommer.
Jeg lar det gå med fristelsen og spør meg selv hva mer man egentlig skal forvente seg etter to episoder? Denne har jo alt jeg ønsker å se i et eventyr og selv etter to timer er flere rollefigurer enda ikke introdusert. Nei, dette her har jeg troen på!
Nå skal det sies at jeg fikk sett seriens to første episoder tre ganger på en liten PC-skjerm før London-turen, med halve skjermen vannmerket med navnet mitt. Hvor smart det var er jeg usikker på da dette åpenbart ikke er en serie for små skjermer. Hver visning gjorde meg enda gladere i dette eventyret, og når det ble sett på storskjerm på Odeon Luxe kino, i seter som nærmest ga etter og dirret under enkelte actionsekvenser, var forelskelsen total. Det var mye jeg hadde gått glipp av selv med tre visninger i forkant.
La dette være på det rene: Du synder grovt om du ser serien på liten skjerm. For en detaljrikdom, her går det også enda lenger enn filmene i å utnytte New Zealand-landskapet maksimalt. Jeg blir helt matt av beundring.
Jeg var klar til å fri på første date, så får det heller bære eller briste! Dette er en spekakulær serie og jeg håper så inderlig det ikke rotes bort i sesongens seks neste episoder (det er åtte totalt, serien er alt fornyet).
Ingen filmforløper, selv om den oppleves som det
Peter Jackson-filmene står mitt hjerte nært og bøkene elsker jeg, så det var med en viss bekymring jeg tok fatt på denne forløperen, hvor historien er satt tusenvis av år før Frodo og hans følgelsesvenner drar ut på tur i filmene. Jackson har ikke vært involvert og historien har ikke de detaljerte Tolkien-bøkene å lene seg på. Uten filmrettighetene til Tolkiens livstidprosjekt Silmarillion har Amazon måttet ty til Ringenes Herre-appendiks for å finne inspirasjon til historien.
Selv ikke filmene kan serien hevde å være forløper til, de rettighetene sitter ikke Amazon på. Det gjør nok manusprosessen litt mer kronglete enn ønskelig, uten at det merkes i det ferdige produktet.
Gjør det noe? Det vil jeg ikke si. Det er også befriende å ha detaljerte bøker å sammenligne med, da slipper vi kanskje at purister bruker et halvt årsverk på å klage på nett. Ringenes herre: Maktens ringer tilbyr eventyr, glede, nysgjerrighet og produksjonsverdier vi aldri har sett maken til i en TV-serie (eller film for den saks skyld, den overgår også de 20 år gamle filmene). Det holder i massevis.
Spiller på flere strenger
I Ringenes herre: Maktens ringer følger vi et mangfoldig og variert karaktergalleri, her skiller serien seg ut sammenlignet med Ringens Herre-filmene. Det er mye å være nysgjerrig på og serien sikrer at et større publikum finner noen å relatere seg til. Det fremstår lite påtatt, og det er et velkomment tillegg. Filmene var tross alt primært om en gjeng mannfolk på eventyr, som gjerne møtte på en kvinne eller to. Helt greit det for en isolert historie, men det går ikke helt overens med forestillingen om at Tolkiens verk er et rikholdig ett om det ikke våges å utvide det hele.
Det er også viktig for å skape engasjement og en opplevelse hos publikum. Amazon ønsker åpenbart å gjenskape engasjement og diskusjon som preget filmer og serier før bingeformatet og rekordmange serier gjorde det vanskelig å finne en serie alle i lunsjen kunne snakke om. Game of Thrones står igjen som siste store kjempe på det området.
I Ringenes Herre: Maktens ringer er det gitt langt større plass til kvinner, selv om det fortsatt er et overtall av staute mannfolk. En av kvinnene Frodo og hans følgesvenner møtte på i filmene var Galadriel, og det er hun som er historiens bærebjelke. Morfydd Clark er drivende dyktig i rollen som en kommandør i alvehæren. I århundre har hun jaktet på Sauron, en ond trollmann som resten av alveriket tror har blitt bekjempet. Hun er også på hevntokt, for brorens liv gikk tapt i samme oppdrag.
Mens hennes historie marineres i hevnmotiv er det annet som preger øvrige rollefigurer. Det er blant annet forbudt kjærlighet og fremmedfrykt i Southlands (området som i Ringenes Herre er blitt til Mordor), kampen mot tradisjoner hos en harfoot, og farene med grandiose ambisjoner hos alvene og dvergene.
Alvene er her grasiøse, men også arrogante og ofte ubetenksomt nedlatende. De vokter over Midgard med en mistro til menneskene, som kjempet på de mørkes side i en krig som varte flere mannsaldre.
Maktforholdet mellom mennesker og alver er alt annet en balansert, mistroen går begge veier. Et gjenkjennelig grep i en rekke fantasyhistorier, eksempelvis i The Witcher, men så er da også den, og de fleste andre av sjangerens verk, bygget på fundamentet Tolkien skapte.
Skrekk og barne-TV
Det er blant alvene og menneskene seriens mer seriøse og actionpregede tone er å finne. Vi møter også på forfedrene til Hobbittene, som kalles harfoots. De kunne sklidd rett inn i barne-TV med en forenklet sjarm og logikk, familiens yngste får her en fin inngangsport til Tolkien-universet. Respekten for Hobbiten, Tolkiens mer barnevennlige bok, fremstår som åpenbar. Den gir 13-åringene noe å glede seg over, så får de heller gjemme seg bak putene når Galadriel har et særdeles nådeløst møte med et istroll.
Orkene er også oppjustert et par hakk, de er blitt noe mellom Ringenes Herre-filmene og The Walking Dead. Skumle jævler, og et betydelig mer skrekk-inspirert regi. Toneskiftet er et underlig et, med barnevennlig lek og moro i en scene, avbrutt av halshugging og drukningsdød den neste.
Det tar litt tid å venne seg til toneskiftet mellom harfoots og øvrige i denne serien, men jeg lar meg til slutt rive med og minner meg på at dette universet er ment for flere enn en mann i 40-årene.
Humor og hjerte står dvergene for. Det er aldeles nydelig å besøke gruvene i Khazad-dûm, kongeriket til den stolte og sta rasen. Her ivaretas også den fornøyelige dynamikken filmene hadde mellom Legolas og Gimli, bare med enda mer hjerte og dybde. Robert Aramayo som Elrond og Owain Arthur som prins Durin IV blir raskt favoritter.
Det er også her serien differensierer seg fra filmene, som viste oss denne verdenen da den var på hell. Å se det hele da alver og dverger var på sitt sterkeste gir den en grandios atmosfære som sjeldent er å se i fantasy, som ofte er preget av forfalte riker.
Lydsporet er et av seriens absolutt sterkeste kort, her har komponist Bear McCreary overgått seg selv. Du hører tydelig om vi befinner oss hos alvene, i dype gruver eller hos de desperate menneskene. Malen er satt av Ringenes Herre-komponist Howard Shore, som står for musikken seriens introsekvens.
Fengende gåter
Der serien skiller seg tydelig fra bøkene og filmene er mystikk og det er dette som gjør at seriestarten når helt opp i min bok. Et av de viktigste elementene for en fengende serie alle snakker om, og i fantasysjangeren en som Tolkien-fan George R.R. Martin perfeksjonerte i Game of Thrones. Her har sjefprodusentene J. D. Payne og Patrick McKay latt seg inspirere med blant annet en mystisk besøkende og en ungdom med ukjent opphav og en mystisk gjenstand i sitt eie.
Intriger er det også nok av, med skjulte agendaer som ikke umiddelbart blir forklart seerne.
Det er åpenbart at første sesong er en ferd i å avdekke hva det er som foregår. Det er mye å snakke om mellom episodene i Ringenes Herre: Maktens ringer. Det tilfører Tolkien-universet et element jeg egentlig aldri har tenkt over at det «manglet». Et vågalt grep, for avsløringer forventes å innfri.
Dette er ikke et fråtsende bingeinnslag hvor alt blir fortalt i løpet av en helg. Netflix har etterhvert blitt alene om det formatet, som har sine klare fordeler, men også kommer til kort om å engasjere. Tempoet her er et som bygger på tålmodighet. Actionsekvensene er gjerne mer spekakulær enn i serier flest, men også åpenbart kun for forretter å regne. Der hvor Jackson-filmene fulgte Frodo som avdekket nye rollefigurer, hvor først film to og tre fulgte paralelle historier, starter Maktens ringer med flere tråder å holde orden på. Det er ikke en serie for toalettbesøk eller sniktitt på mobilen.
Som seriestart er det for min del en fulltreffer, det er serier slik jeg like de. Jeg håper ikke det hele rotes til når avsløringer venter.
Ringenes herre: Maktens ringer kan du se på Prime Video fra 2. september. En ny episode kommer ukentlig.
Anmeldelsen er basert på seriens to første episoder.
The Lord of the Rings: The Rings of Power
Kategori: Drama, Fantasy, Action
Strømmetjeneste: Prime Video
Sjekk seriesiden for mer informasjon
