The Matrix har alltid vært et mindfuck. The Matrix Resurrections er ikke noe mindre enn det samme. Lag på lag av forvirring i herlig utfoldelse. På veldig lik linje med Inception. Og denne fjerde filmen tar steget over til det punkt hvor den handler om og snakker om seg selv på en sykt tankebøyende måte. Complete Inception-mode activated.
Neo, aka Thomas A. Anderson, er den verdenskjente spillutvikleren av det revolusjonerende spillet The Matrix. Et spill som føles så ekte, at man ikke er helt sikker på om det virkelig ikke er det.
Annonse
Problemet er at ved å ha brukt seg selv som utgangspunkt og kildemateriale til spillet, har Tom mistet all kontroll på hva som virkelig er ekte og hva som er fiksjon. Det er nesten så han tror at han sitter fast i The Matrix og er hjernevasket til å tro at han er utvikler av dette spillet ved samme navn. Det stiller både ham og seerne til vegge med spørsmålet: Er egentlig The Matrix ekte, eller var ingen av de forrige filmene ekte heller, bare et spill? Er livet hans virkelig nå, eller er ikke? Han har en sjef som minner om spillets Mr Smith, han har en psykolog med en katt som heter Déjà Vu, han møter daglig en dame på sin lokale kaffebar som heter Tiff som ligner på spillets Trinity, og han har resept på blå piller han tar hver morgen for å holde disse psykotiske tankene i sjakk… Hva er ekte?
The Matrix Resurrections
Om han dropper å ta den blå pillen, vil han da falle inn i sin egen psykotiske lidelse for fult, eller er han virkelig fastlåst i The Matrix og trenger å rømme? Og hvordan kan han i det hele tatt klare å skille mellom disse to scenarioene uansett, når begge virker så ekte?
Hvor dypt går kaninhullet?
Are memories turned into fiction any less real? Is reality, based in memory, nothing but fiction?
– Morpheus
Det fucker med hodet mitt at de andre på jobben til Neo sitter og snakker om The Matrix som om det var et spill. Det de sier om spillets funksjoner er jo sannheter jeg vet om The Matrix. Og når de så snakker om hvor genialt det er av Tom å ha skapt noe som virker så ekte at det er vanskelig å tro noe annet, så føler jeg meg nesten dum som tror The Matrix er ekte. For at The Matrix var noe annet enn et spill helle tiden ville jo vært sinnssykt, eller hva? Er de andre gamedesignerene ekte mennesker, for det blir vel for sykt å tro at de er en del av et program som skal holde Neo i sjakk?
Keanu Reeves i The Matrix Resurrections
If we don’t know what’s real, we can’t resist.
– Bugs
For hvordan er det mulig, etter at Neo tok av mot himmelen i 2003 og hadde stålkontroll på The Matrix, ble både legende og reddende engel, at han kan være tilbake, fanget i The Matrix?
Jeg merker at Neo og Trinity beveger seg litt stivt, snakker litt stokkete, nesten som om de spiller skuespill. Jeg syns det kler filmen, og heller sprit på bålet om de er ekte eller ikke. Jeg kjenner dem jo igjen, det er dem, men de er ikke rett. Noe er veldig veldig feil. Hjernen min drar i en retning og hjertet mitt drar i den andre. Jeg vil ikke at dette skal være virkelig, men det virker jo som om det er det. Og det er jo det som er så sykt med å sitte fast i The Matrix. Alt er litt feil når du begynner å se på sømmene og på skyggene og i krokene.
Carrie-Anne Moss som Trinity. Bilde: HBO
The Matrix is the same or worse. And I’m back where I started. It feels like everything I did, everything we did… Like none of it mattered.
– Neo
Jeg føler meg helt svimmel av å prøve å bøye skjeen i hodet mitt til å forstå alt dette igjen, slik som jeg forsto det for 19 år siden. (19 år! Jeg er så gammel *snufs* kan noen gi meg en blå pille?)
Filmen fascinerte meg. Den gjorde virkelig det. Jeg hadde lest mange anmeldelser om hvor dårlig den var, noe som stoppet meg fra å se den på kino, men nå var den plutselig ute på HBO, med en gull-farget play knapp! Det var for fristende.
Yahya Abdul-Mateen II som Morpheus. Bilde: HBO
En av de største kritikkene til filmen virker å være at Neo ikke “gjør” noe. Ingen tøffe, revolusjonerende, tankebøyende stunts. Men om vi tenker etter så handlet ikke filmene så mye om dette. Egentlig. Og når ikke Neo reagerte på noe som skjedde direkte mot ham, var han alltid litt treg og virket litt høy på noe. Nå er han jo i tillegg kuet av sin egen redsel og tvil for hva som er virkeligheten, så det er naturlig han ikke kommer med de store tilsprangene. Han må nok en gang lære å “hoppe utfor taket” for å låse opp sitt eget potensiale.
The Matrix filmene har aldri handlet om stunts og kampscener, egentlig, selv om det var en stor del av den overfladiske underholdningen og draplasteret til filmene. Den har alltid handlet om det å åpne opp hjernen for alle mulighetene der ute. Å se det som lusker i skyggene av vårt eget sinn. Å ønske å vite sannheten, selv om det ikke nødvendigvis betyr et bedre eller enklere liv. Filmen får det frem på en glitrende måte.
Not all seek to control. Just as not all wish to be free.
– Morpheus
Hva er virkelig? Hva er falskt? Kan vi skille mellom dem to uten hjelp, eller sitter vi alle fast i The Matrix til noen gir oss en rød pille? Noe som trolig aldri vil skje, så jeg sitter nok fast her for alltid. Vil Neo sitte fast for alltid som Thomas Anderson?
Filmen går litt fort. Den bruker lang tid på å komme til Neo og Trinity og når de først er med sammen så går det veldig fort mot slutten. Det denne filmen SKULLE ha vært, var de siste 30 minuttene av film nr 3. DET hadde vært absolutt perfekt! Men jeg sitter nå likevel her med et smil om munnen når rulleteksten tikker inn, så…Jeg er fornøyd.
Denne slutten på The Matrix serien var en mye bedre avslutning på Neo og Trinity sin historie enn hva de andre hadde å tilby. Jeg kjente at jeg trengte dette litt, bare for barndommens barnslige syn på den store kjærligheten vi aldri ønsker å gi slipp på. Jeg skulle ønske denne filmen fantes når de andre filmene var ferske. For ja den er litt gammeldags og sitter fast i fortiden. Den hadde passet så godt inn. Fannet i meg var likevel glad for at jeg så den, for noe forferdelig film var den ikke.
Filmen kunne vært mye bedre, og Neo skulle vært mer interessant, her var det mer de nye karakterene og ideene som skinte sterkest, men det en verdt å se om du var en fan av de andre filmene. Vi får møte en ny hvit kanin, med blått hår, ved navn Bugs, spilt av Jessica Henwick. Vi ser en gammel og sliten, men like viljesterk Niobe (Jada Pinkett Smith). Vi møter en nå voksen Sati (Priyanka Chopra Jonas) og kjenner det går kaldt nedover ryggen på oss når både The Analyst (Neil Patrick Harris) og Mr Smith (Jonathan Groff) trer inn på skjermen.
Jeg er klar for den blå pillen min nå: Farvel Neo og Trinity. Takk for alt.
Serienytts desksjef og selvutnevnte ninja. Jobber i skyggene. Sniker seg inn og ut av tekster og legger igjen små spor så naturlige du ikke legger merke til dem. Kan lokkes frem med te eller sjokoladekjeks.
