The Father… Det er ikke ofte jeg går på kino. Men det er noe med Anthony Hopkins som drar meg til en hver skjerm han velger å vise seg.
Kanskje begynte dette med en veldig godt brukt VHS ved navn The Mask of Zorro, der han spilte en allerede da ganske så for gammel kjekkas for mitt 12 år gamle hjerte. Antonio Banderas hadde ingenting på ham. Jeg kjenner jeg får frysninger når jeg hører den spanske uttalen av navnet til karakteren hans rulle gjennom tankene mine igjen: Don Diego de la Vega. Ooof……. (Send hjelp).
I The Father finner vi ham i rollen som Anthony (at de har brukt hans eget navn tar oss skummelt nært virkeligheten, syns jeg), hvor han nekter å flytte på gamlehjem slik at datteren, mesterlig spilt av Olivia Colman, kan få litt tid til å leve sitt eget liv, istedenfor å sette alt på vent for å ta vare på ham. Spørsmålet blir da, er det viktig og pressende nok å gi slipp på så mye av den siste tiden sammen, for å leve sitt eget liv, som jo likevel vil gå videre når denne andre delen av livet ditt er gått bort?
Anthony Hopkins har alltid hatt noe magisk ved seg. Han trekker deg til kanten av setet og suger deg inn gjennom skjermen med øynene, til du sitter helt fortapt i armene hans og ber om nåde, om det er her som en svunnen far, som en forførende mesterfekter eller den kjøttspisende Hannibal, det spiller ingen rolle. Dit han kommanderer, går jeg.
Nå spiller han altså faren i The Father, og jeg faller dypt inn i hans favn, og sitter der like trollbundet som alltid. Når han snakker er verden stille. Og det kreves også i denne rollen. Jeg vet ikke hvem ellers som kunne spilt Anthony.
De aller fleste av oss bærer på en egen respekt og kjærlighet for ‘far’. Å se personifiseringen av sin egen farsfigur, som man har elsket og støttet seg på så lenge, visne vekk foran seg, bærer på en egen grusomhet. En grusomhet jeg ikke helt har våget å innse at jeg selv en dag vil måtte jobbe meg gjennom, før pappa er borte. Hvordan skal jeg klare det? Å miste pappa… Det var så vidt jeg ikke kunne gå inn i salen i frykt for å stilles til veggen med min egen redsel for det øyeblikket. Men jeg er glad jeg gikk inn.
Denne filmen er så nydelig. Vi ledes gjennom et svinnende sinn, hvor vi ikke er helt sikker på hvem som sier rett og galt, gjennom en tåke av forvirringer, ledet av en like blind or rådvill ledestjerne. Du ser alt fra utsiden, men forstår det hele som om det satt fast dypt i ditt eget hjerte. Og slutten forløser seg i tårer på begge sider av skjermen. I et sårt og likevel vakkert øyeblikk, hvor man har lært noe man ikke visste man trengte, om kjærlighet og omsorg og det å vise tålmodighet med disse eldre, som sakte mister deler av seg selv til et mørke vi ikke vil kunne forstå, før vi selv opplever det en dag, når vi også står ved veis ende.
Jeg gikk rett ut av salen og ringte Mormor, for å fortelle henne hvor glad jeg er i henne. Uansett hvor lenge hun bruker på å huske navnet mitt, til den dagen hun ikke kommer på det lengre, skal jeg sitte og stryke hånden hennes med min, dekket i hud så gjennomsiktig som bakepapir, tynn og skjør som silke, og lytte til historier fra barndommen hennes som jeg har hørt 100 ganger før, og takke alle himmelens makter for at hun fremdeles prøver å dele noe av sjelen sin med meg. Selv når det hun sier ikke gir mening. Og det samme skal jeg gjøre med mamma en dag, og for pappa… Før jeg selv står for tur, og kjenner sandkornene som sakte renner ut av timeglasset forsvinne under føttene mine. Før den svarte skjermen etter rulleteksten finner dem, må vi nyte den lille tråden av bevissthet som de fremdeles klarer å by frem, før de ikke lenger finner veien ut av tåken sin. Disse som så hardt prøver å modig gå krumbøyd gjennom et mørke som de vet ikke vil slutte, før det slutter seg om dem.
The Father er kunst. Opplevelsen er mer som teater enn kino. Dryppende av sårhet og styrke i den vakreste symfoni. Man sitter igjen med en dypere forståelse for hva eldre går igjennom og hvordan man selv ønsker å takle denne situasjonen med sine egne elskede, når man en dag kommer dit. Det er vondt, men det er godt, og jeg ville ikke vært foruten opplevelsen av denne filmen. Det er ikke så ofte filmer treffer så hardt. Gir seerne en slik opplevelse. Den fortjener å sees på en storskjerm. Den fortjener tiden din. Den har vunnet 26 priser og har 132 nominasjoner allerede, om det er noen indikasjon på hva alle de involverte her har klart å skape.
Ikke vent, snart er den også borte…
