Masters of the Universe: Revelation overrasker og leker med ild når den tar opp tråden etter klassikerserien fra 1983. For noen fans av He-Man vil dette nok oppleves som en trojansk hest, for andre en velkommen utvikling av universet.
Jeg vokste opp på 80-tallet og He-Man leker var de første jeg kan erindre å ha hatt et lidenskapelig forhold til. Et av de beste minnene fra barndommen var da jeg fikk Castle Greyskull, den magiske borgen som voktes i serien, som julepresang. Ahh, for en problemfri tid!
Det er derfor et nostalgisk gjensyn når tegneserien, som opprinnelig ble skapt for å selge nettopp mer leker, nå får sin etterlengtede fortsettelse på Netflix. I Masters of the Universe: Revelation følger vi helter og skurker som må samarbeide for å redde universet.
Originalserien fungerte fordi den var et supplement til lekene. Historiene var enkle, med tydelig moral og en forutsigbar formel, hvor He-Man alltid vant. Det hele ble aldri like bra som de historiene du selv lagde på barnerommet, og serien var ikke fengslende nok til å bli sett når lekene ble liggende i skuffen, til det ble spenningen fraværende og lite utfordrende (barneserien var underlagt en rekke amerikanske restriksjoner, som alt innhold rettet målgruppen, eksempelvis at sverd ikke kunne bli brukt, noe som gjøres et poeng ut av i første episode av Netflix-serien).
Den levde likevel videre i minnet som en sterk nostalgisk faktor, om en tid hvor He-Man alltid var der for å gi en eventyrlig virkelighetsflukt, med en avsluttende moralsk preken:
Den formelen fungerte ikke når Netflix bestemte seg for å lage en serie som både skal fenge nye fans og pirre nysgjerrigheten for alle som var barn og fan av He-Man på 80-tallet. Derfor skrinlegges det mest barnslige og serien tas videre til en mer serialisert historiefortelling. Kevin Smith ble gitt oppdraget å skape en slik hybrid og han lykkes ganske greit med det. Kompromisser må gjøres, som forhindrer serien å bli en fantastisk barneserie eller voksenserie.
Utfordringen er at dette er Masters of the Universe: Revelation. Navnet He-Man er ikke med i tittelen og det er en grunn til det. For dette er ikke hans serie, i hvert fall ikke i første del som nå er ute på Netflix. Han har en fantastisk tilstedeværelse i første episode, seriens åpenbart beste, hvor jeg følte meg som en 6-åring igjen.
I påfølgende episoder blir He-Man (Chris Wood), hans erkefiende Skeletor (Mark Hamill) og mentor Sorceress (Susan Eisenberger) benket for å gi plass til øvrige rollefigurer, selv om deres nærvær påvirker det meste som skjer. Måten det gjøres på er den beste løsningen om det først skal gjøres, selv om serien fra det øyeblikket åpenbart blir en torn i siden for mange fans av originalen.
Kanskje kan fans bli beroliget av at det også er en nyversjon av He-Man på vei (He-Man and the Masters of The Universe), men de første dagene etter premieren tyder ikke på det. Mange er sinte og det hele er i fare for å bli litt vel giftig, noe som også gjør det litt vanskelig med en nyansert dom av serien (det siste man ønsker er å bli forbundet med hatsprederne på nett).
Det er vågalt å rette søkelyset på øvrig rollegalleri, men det gir også anledning til å utforske historiene til Teela (Sarah Michelle Gellar), Man-At-Arms (Liam Cunningham), Evil-Lyn (Lena Headey), Orko (Griffin Newman), Cringer (Stephen Root), Roboto (Justin Long) og Tri-Klops (Henry Rollins).
Sluttresultatet varierer fra det tilgjorte og forutsigbare til noen herlige a-ha opplevelser. Det er primært Teela og hennes venninne Andra (Tiffany Smith) som driver historien fremover, og de er dessverre også det kjedeligste med hele serien. Jeg digger sterke kvinneroller, men for meg blir Teela her en stereotypisk girlpower-transformasjon som minner om en algoritme som henter ut fellestrekk fra de råeste actionkvinnene fra de siste par tiår.
Andra har også lite å by på og minner derfor mer om et påskudd for å øke mangfoldet. Noe som prinsipielt er velkomment (mangfold på 80-tallet var det lite av, her er serier og filmer blitt betydelig bedre det siste tiåret), dessverre er de to rollefigurene like ensformige som mannlige actionhelter fra 90-tallet.
Serien unngår med det kritikk for å være mannsdominert, men det er et tveegget sverd da originalen primært ble sett av menn (godt over 90% av de som har gitt serien stemme på IMDB er menn, men det skal nevnes at 25% av de som kjøpte leker var jenter). Unge gutter var seriens målgruppe.
Mange fans forventet nok ikke at Teela og Andra skulle stjele showet, universet var tross alt fra før She-Ra (som ble gitt en mye hyllet nyversjon av Netflix), som spesifikt hadde jenter som målgruppe.
Det kunne fungert ypperlig å utvide fokuset, om ikke rollefigurene var de minst interessante. Teela er i tillegg litt plagsom og gis personlighetstrekk som tilhører mer en tenåring enn den voksne kvinnen hun er i originalserien (og starten av denne serien). Det er en forbløffende transformasjon, med en snodig glorifisering av narsissisme.
At hun er så bitter for en hemmelighet hun ble holdt utenfor og får selv tragedie og selvoppofring til å handle om henne, det er en sterk kontrast til rollen hun er ment å ha. Det blir litt vel mye furting og selvmedlidenhet. Kevin Smith sliter med å skrive denne kvinnerollen og overdriver menns betydning i livet hennes. Jeg undrer meg også over hvorfor hun gis slike personlighetstrekk. Det er slitsomt å håndtere slike hovedroller, med mindre det er som ren komikk og satire. Noe det ikke er her.
Det er heldigvis nok av godbiter også. For mye bedre går det med Evil-Lyn (fantastisk navn), Man-At-Arms og Orko. Her er det mye kompleksitet og bakgrunnshistorie som avdekkes, i hvert fall for å være en tegneserie. At det hele gjøres mens det hårreisende ordspillet fra originalserien beholdes er bare ekstra elskbart. Stemmeskuespillet til Game of Thrones-kjenningene Lena Headey og Liam Cunningham er knallbra, og Orkos historie som klumsete magiker får en herlig vri.
Jeg kan heller ikke komme utenom Mark Hamill (Star Wars) som Skeletor. Skurken heves fjorten hakk og er nå langt smartere, kynisk og grusom. Hamill er en mester i å gi skurkeroller den beste stemmen (som Jokeren i Batman-spill og serier), her går han til verks med ekte djevelsk lidenskap. Skeletor er en skummel faen!
For He-Man er det ikke helt det samme nå som John Erwins stemmeskuespill er fraværende. Jeg savner også originalmusikken og animasjonen klarer ikke å gjenskape hans prominente tilstedeværelse. Erwin, nå 84 år gammel, er kjent for å være notorisk privat og gjør ingen intervju, han var ikke mulig å hyre inn til serien (og stemmen vil nok ikke lenger bæret like godt, som er hvorfor Alan Oppenheimer ikke gjentar rollen som Skeletor, men han har stemmen til Moss Man).
Chris Wood (Supergirl) har ikke samme vennlige gravitas som Erwin eller når opp på nivå med kolleger som Cunningham og Hamill. Men så er også Erwin like umulig å erstatte som det Peter Cullen er i Transformers.
At historien bevisst utforsker øvrig rollegalleri kan jeg enkelt omfavne, He-Man gis en utrolig kul første episode og det er jo ikke som om han forsvinner helt fra serien. Det er også en skikkelig kul cliffhanger i del 1 (serien kommer tilbake med del 2, som består av fem episoder). Hvordan den løses vil faktisk definere serien som suksess eller fiasko.
Historien om helter og skurker som samarbeider er ellers en helt ok affære. Smith mangler kreativiteten til å gjøre det til noe mer unikt – og iverksetter velprøvde formler når gjengen drar ut på en Kings Quest-lignende ferd. Actionsekvensene når heller ikke helt nivået til årets store animasjonsserie Invincible, men ga oss i det minste en av de råeste teaserne:
Som fan av He-Man er jeg passe fornøyd, selv om det aldri kommer til å bli like bra som de historiene man lagde selv i lek med barndomsvenner. Jeg er spent på hvordan de løser den store cliffhangeren, som utvilsomt kommer til å engasjere fans. Jeg er en forsiktig optimist.
