Ingen skal anklage Apple for å tenke nytt med For All Mankind, en serie som tar et velkjent konsept og stripper det for spenning. Imidlertid gir tredje episode håp om en bedre fremtid for serien.

En alternativ virkelighet hvor USA gikk på et dundrende tap

Husker du da USA tapte månekampen? Ikke det nei, som jo ikke er så rart da det tross alt aldri skjedde. Men hva om det var russerne som plantet flagget først? Der har du konseptet for Apple-serien.

For All Mankind forteller om en alternativ virkelighet hvor det var Sovjetunionen og ikke USA som vant månekappløpet. Historien er satt til 60-tallet og viser hvilken effekt det hadde på samfunnet at kommunismen kunne skryte på seg seieren fremfor kapitalismen.

Serien er en av storsatsingene til Apples nye strømmetjenste Apple TV+ og serien er alt fornyet med sesong 2. For å lykkes har ikke Apple spart på noe, hverken med skuespillere som er hyret inn, produksjonen eller sjefprodusent (Ronald D. Moore). Det estetiske er kanskje seriens sterkeste kort, for dette ser rålekkert ut. Det er nesten for pent.

Apple gjør det ikke enkelt for seg med å begi seg ut på et landskap hvor vi har nok av gode serier å sammenligne med. For konseptet med en alternativ fortid er ikke et ukjent ett, for vi har alt sett en verden hvor nazistene vant 2. verdenskrig i The Man in the High Castle og hvordan en portal til et alternativ univers i Counterpart utforsket hvor forskjellig vi som mennesker kan bli basert på omgivelsene våre (ulike utgaver av konseptet er for øvrig anvendt i tidligere tiår i en rekke ulike science fiction-serier, blant annet Star Trek, og det er egentlig et lignende konsept i den fascinerende Watchmen-serien som nå ruller og går på HBO Nordic).

Målt opp mot de ser det ikke lyst ut for For All Mankind, den sliter også med å skape samme spenning ut av romfart som en rekke storfilmer fra de siste tiår (først og fremst Apollo 13).

Kan Outlander-skaper Ronald D. Moore lede serien i riktig retning?

Sammenlignet med lignende serier er For All Mankind i starten både seig, traust og strippet for de helt store åpenbaringene som gjør at dette er en serie som fortjener tillit – med tanke på at det er hundrevis av nye serier som kommer årlig.

Det er derimot en ting som gjør at jeg tror dette kan bli riktig så bra: Serieskaper og sjefprodusent Ronald D. Moore.

Han ga oss nyversjonen av Battlestar Galactica, en serie med en helt fantastisk start. De siste årene har han gjort en fenomenal jobb med Outlander, som også var en serie som startet litt tregt.

For det er heldigvis noen scener underveis som viser hva Moore får til, som gir høy puls og engasjement.

Utfordringen er at For All Mankind ikke er på samme nivå som de to forrige seriene fra den dyktige serieskaperen hva gjelder rollegalleri og seriens røde tråd. Dette er ikke like spennende å følge og det er fint lite ved hovedrollene, spilt av dyktige folk som Michael Dorman, Sarah Jones og Joel Kinnaman, som skriker særegenhet. Alle tre spiller utgaver av personer vi har sett i en haug med serier de siste årene.

Jeg sliter også med å bli engasjert i nok et fiktivt kappløp og blir enn så lenge ikke like fascinert av den alternative virkeligheten som her vispes sammen – selv om det er litt tankevekkende at serien argumenterer for at det fort kunne blitt økt fremgang innen enkelte samfunnstema hvor USA hang litt etter.

Det er betenkelig at flere av seriens involverte har vært involvert i serier de siste årene som enn så lenge ser ut til å være noen hakk over For All Mankind. Joel Kinnaman briljerte i The Killing og jeg syntes sci-fi eventyret Altered Carbon er noe av det mest fascinerende fra de siste årene.

Michael Dorman, som får alt for lite å gjøre i denne serien, var helt suveren i Patriot – som for meg er en klar topp 5 over de beste seriene fra det siste tiåret.

Tredje episode er den beste – som gir litt håp

De to, sammen med serieskaperen og en overraskende friskus i Sarah Jones, som knapt er til å kjenne igjen fra kortlevde Alcatraz, sikrer at serien har kvalitet å bygge videre på.

Av seriens tre første episoder, er det først i den tredje det blir litt fart og intensitet – noe som er blitt en tommelfingerregel for de første Apple-seriene. De behøver tre episoder på å komme igang! Det er i tredje episode at Jones’ rollefigur Tracy Stevens blir viet mest fokus, etter at det meste handlet om Edward Baldwin (Kinnaman) i de to første episodene.

Uten å avsløre den konkrete vendingen handlingen tar, kan jeg si såpass at det tas en fiffig vri innen temaet kvinnekamp som inntar førersetet. Ikke akkurat banebrytende tematikk i et drama, da dette har dominert serier det siste tiåret, men utførelsen er her god og tematikken er da også av det tidløse slag.

For All Mankind. Foto: Apple
For All Mankind. Foto: Apple

Det er også en som alltid har opptatt serieskaper Ronald D. Moore, som har gitt oss noen fantastiske kvinneroller i Battlestar Galactica og Outlander. Det kan også bli redningen her, for i tredje episode opplevde jeg for første gang at jeg gledet meg litt til neste episode.

For det krever mer av Moore å skape like mye engasjement til denne serien. For der hvor hans to foregående serier kunne by på eventyr, action, romanse og litt friere spillerom som science fiction gir, er han her mer bundet av livets mer harde realiteter. Da blir det å se til en serie som Mad Men for å finne ut hvordan For All Mankind skal bli noe mer enn et dyrt PR-prosjekt for Apple.

Jeg har mine tvil om at denne serien kan bli like altoppslukende som Moores tidligere serier, som også var fri for det mer familievennlige filteret som er anvendt i For All Mankind, likevel kan det fort bli til at jeg setter av litt tid i en fremtid ferie til å sjekke ut resten av sesongen. Den har ikke tempo og intensitet nok til at det frister å følge denne her ukentlig.

For All Mankind hadde premiere på Apple TV+ 1. november med tre episoder. Serien sendes ukentlig. Anmeldelsen er basert på seriens tre første episoder.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here