Annonse

Se storserien WISTING. Prøv Viaplay to uker gratis

BBCs nyversjon av Poirot er nok ikke myntet på generasjonene som er vokst opp med David Suchet-utgaven. Problemet er at den ei heller har særlig å tilby nye generasjoner.

I The ABC Murders er Poirot blitt gammelt, litt glemt og mye oversett av det britiske samfunn hvor han avslørte seriemordere etter at han innvandret etter 1. verdenskrig. Han er ensom, preget og nå uten en hverdag hvor han kan oppklare umulige saker sammen med trofaste Hastings og påståelige Japp.

Selv sakene har forlatt han. Det er inntil brev dukker opp daglig og indikerer at drap er i anmarsj. En seriemorder er på ferde og han har utfordret mesterdetektiven til å starte jakten. Endelig har Poirot en sak å løse.

Stilles spørsmål ved Poirots fortid

Poirot har vært stilt overfor mer spennende saker enn dette, men det er nok til å pirre nysgjerrigheten. For seerne viser det seg derimot at det største mysteriet er Poirots fortid. For det stilles spørsmålstegn om hans egne beretninger om tiden før verdenskrigen stemmer. Et bonusmysterium som pirrer i starten. Mitt største problem er at det drar fokus vekk fra saken og involverer et hemmelighold hos Poirot som gir liten mening når alt kommer til alt.

John Malkovich er … vel John Malkovich i rollen som Poirot. Han leverer akkurat som forventet. Med et manus skrevet i uthevede blokkbokstaver om Poirots indre og triste kamp gjør heldigvis Malkovich sitt for å skape litt mer nyanser med sitt skuespill. Han toner det ned et par hakk og er isolert sett et lite vidunder å bivåne, selv om han sliter litt med å holde en konsekvent uttale gjennom de tre episodene.

Bart er byttet ut med skjegg når John Malkovich nå har overtatt som mesterdetektiven Poirot. Foto: TV 2

Han gis ingen enkel oppgave. Sarah Phelps har skrevet et manus som bærer preg av et ønske om å gå sofistikert til verks, men det tas snarveier og er logiske brister som bryter med ambisjonene. Hun tar seg også store friheter og er – i likhet med arbeidet med The Witness for the Prosecution opptatt av å tegne et bilde av hvordan en verdenskrig definerer de som levde gjennom den.

Det som fungerer bedre er at Poirot streber med å tilpasse seg. Phelps har kanskje gått litt vel langt i å forvandle Poirot til en innvandrer som er offer for mistenksomhet og innvandrer-skepsis, men for min del gir det serien en litt ekstra gnist og kontekst når man skal forstå Hercule. Det er et innvandrer-perspektiv her kombinert med opplevelsen av alderdom som Malkovich omfavner. Selv om også dette er for aggressivt skrevet av Phelps (som her nok ønsker å si sitt om Brexit) gir det Malkovich noen ekstra lag å tilføre mesterdetektiven.

Poirot holdes på en armlengdes avstand og passer ikke inn i verdensbildet til den yngre fremadstormende generasjon på 30-tallet – tiden hvor fascismen er i anmarsj. Det er noe som er enklere å relatere seg til og bli engasjert i, spesielt når krimsaken skurrer såpass som den her viser seg å gjøre.

Lite sjarm og undring

Phelps er kjent for å være glad i å provosere med sine adapsjoner. Her blir det litt vel påtatt, som om hun føler seg forpliktet til å terge på seg britene som vel har mer enn nok med å krangle over Brexit. Nå skal også Agatha Christie-verk bli kampsak.

Igjen står vi med en Agatha Christie-adapsjon som ikke helt når opp til forventningene. Det er sjeldent heldig når et verk forsøkes å fremstilles smartere enn det til slutt viser seg å være og Phelps iver etter å redefinere det som er mulig å redefinere blir litt ufrivillig komisk. Det minner om blindgaten The Sixth Sense-regissør M. Night Shyamalan endte opp i årene etter suksessen. «Sjokk» gikk fra merkevare til forbannelse.

Serien er også relativt strippet for sjarm og undring som definerte Poirot gjennom tre tiår som ITV-serie. Den glimter tidvis til og viser potensialet, men det blir for lite av det til at det blir god nok balanse. Tilbake står en trist og grublende Poirot som jeg vanskelig kan se friste en ny generasjon – mens de mange tidligere Poirot-fans får en serie som nok vil oppfattes polariserende for puristene og for mørk og dyster for påskekrimjegerne som bare vil ha en tradisjonell serie å slappe av med i ferien.

Det blir litt klisjeen om å falle mellom to stoler. Krimsaken kommer i andre rekke og Poirot er for ofte ute på tur i en isolert tilværelse. Som er beklagelig, for samspillet mellom John Malkovich og Rupert Grint er seriens absolutte høydepunkt, ved siden av at den ser aldeles nydelig ut under regi av Alex Gabassi. Togtur i Storbritannia har blant annet aldri vært mer fristende enn etter å ha sett denne serien.

Rupert Grint slo gjennom i Harry Potter-filmene. Han er et spennende nytt bekjentskap. Foto: TV 2

Grint spiller etterforsker Crome som har overtatt etter Japp og er en påminner om de beste sesongene av den forrige Poirot-serien. For Poirot er best i samspill med andre og mindre trist når han ser fremover fremfor å grave for mye i fortiden.

Isolert sett er det en spennende tolkning av Agatha Christies verk hvor forskjellene overgår likhetene med tidligere filmer og serier. Men den mangler rytme, fokus og en troverdig slutt til å nå opp mot de beste tradisjonelle krimseriene. John Malkovich og rollefiguren Poirot blir redningen i en historie som ikke gir særlig mening om man bruker litt tid til å gruble over det hele.

Anmeldelsen er basert på samtlige tre episoder. Serien sendes på TV 2 og TV 2 Sumo fra fredag 19. april kl. 21:40.


OPPSUMMERING
Karakter