Alita: Battle Angel er en film høy på effekter og med overveldende mye å fortelle.
Etter nærmere to tiår er endelig Alita: Battle Angel, filmen basert på cyberpunk-mangaen Battle Angel Alita, klar for kinolerretet. Oscar-vinner James Cameron har stått i spissen for den tidkrevende prosessen.
Grunnet Camerons engasjement rundt ytterligere (og for mange) Avatar-filmer ble regissørstolen overlatt til noen andre. Det endte opp med å bli Robert Rodriguez, kjent for filmer som Sin City, Spy Kids og sin egen Mexico-trilogi (El Mariachi, Desperado og Once Upon A Time in Mexico). Dette er hans beste film på lang tid.
Alita: Battle Angel finner sted i en post-apokalyptisk fremtid etter en stor krig kalt “The Fall”. Filmen fokuserer på “Alita” (Rosa Salazar, The Maze Runner-filmene), en cyborg som har mistet hukommelsen. Hun blir funnet i en skraphaug i Iron City. Skraphaugen kom flytende fra byen Zalem.
Det er legen Dr. Dyson Ido (Oscar-vinner Christoph Waltz) som finner henne. Han oppdager at hun er mer enn hva ser ut som. For Alita besitter ekstraordinære krefter.
Hovedrollene er filmens lyspunkt
Det er vanskelig å lage en film med en rollefigur som er animert, men heldigvis er utførelsen ganske god, spesielt hvordan hun uttrykker seg. Selv om det ikke er like imponerende som å se Andy Serkis og effektene i Planet of The Apes-filmene, der med rollefigurer som ikke er har like mange menneskelige trekk som Alita.
Det hjelper på at rollegalleriet er lett å like. Alita, Ido og Alitas flamme Hugo (Keenan Johnson) er overraskende godt skrevet og lettere å like enn hva manusforfatterne (Cameron og Laeta Kalogridis) har levert de siste årene. De har som oftest vært i overkant macho og militærtype-karakterer.
Salazar leverer en solid og troverdig prestasjon i rollen som Alita. Til tider er skuespillernes prestasjoner bedre enn manuset. Det merkes når forfatterne ikke har gitt oss en direkte forklaring på hennes vilje til å bli en dødelig kriger.
Salazar kler å spille Alita enten hun er en tøff og modig kriger, en forelsket tenåring eller stepper inn som en datter for Ido. Det gjør det også noe uheldig at filmen setter Ido sitt forhold til Alita på sidelinjen halvveis ut i filmen, for Waltz spiller rollen til perfeksjon, sett i forhold til hva manus gir rom for.
Overveldende mye å fortelle
Filmen har for mye historie å fortelle på for liten tid, selv for en film på spilletid på 121 minutter. Alita rekker over å etterforske en seriemorder i Iron City, bli forelsket, bli en dusørjeger, bli med i en dødelig cyborg-sport og med å huske ting fra hennes fortid.
Dette i tillegg til at cyborgene Zapan (Ed Skrein, Deadpool) og Grewishka (Jackie Earle Haley, Watchmen) skaper problemer for henne og Ido, samtidig som hun møter på Vector (Oscar-vinner Mahershala Ali) og Chrien (Oscar-vinner Jennifer Connelly) som er ute etter henne.
Det er altså nok historie i filmen til å fylle minst to filmer, og det beste hadde vært om Cameron og Kalogridis kuttet ut minst en av historiene, for å heller spille videre på det om dette ender opp som en filmserie. Filmen tar seg for raskt igjennom en historie, som bygger opp for en stor actionsekvens, og så gjentar denne prosessen seg. Dette ødelegger også blant annet emosjonelle øyeblikk i filmen, som man aldri får helt tid til å trekke inn til seg.
Håp for fremtiden
Rodriguez er et overraskende godt valg som regissør, dette er hans beste film siden Sin City. Filmens mangler står manuset for.
At filmen bare anvender en brøkdel av kildematerialet og har skapt en god grunnmur for fremtidige filmer bekrefter potensialt, men det kan være publikum blir skuffet. Budsjettet er stort og det kan vanskeliggjøre muligheten for oppfølgere.
Alita: Battle Angel er en underholdende nok film som er overraskende bedre enn hva kanskje mange forventet, mye takket være noen gode actionsekvenser, skuespillere og effekter.
