Matt Groenings nye serie er ingen umiddelbar fulltreffer, men er sjarmerende nok til å gi mersmak.

Velkommen til animasjons-utgaven av middelalderen! Netflix-serien, med en todelt førstesesong på 20 episoder, handler om den unge rebelske prinsessen ‘Bean’ (Abbi Jacobsen) som vil ha seg frabedt å bli giftet bort i eventyrriket Dreamland. Som hun selv påpeker: Det er tross alt ikke enkelt å være prinsesse, rik og berømt i et drømmeland.

Med den, bokstavelig talt, djevelsk nye kompisen Luci (Eric Andre) og alven Elfo (Nat Faxon) flykter hun når faren forsøker å gifte henne vekk. Som navnene tilsier er signatur-humoren til Groening sterkt tilstedeværende. Alven er mektig lei lykkelige liv i alveskogen og forlater bygda (noe kun alven ‘Leavo’ har gjort før han). Etter en bunnsolid, om enn noe lang første episode, møtes trioen og eventyret er igang. De syv episodene jeg har fått sett vitner om en humpete ferd med avstikkere av varierende kvalitet.

Jeg må si jeg er noe overrasket over hvor tilbakeholden den nye Groening-serien er. The Simpsons og Futurama-skaperen utnytter ikke til fulle den kreative friheten Netflix tillater med sin nye serie Disenchantment. Det rebelske og banebrytende er byttet med det velkjente. Resultatet er ikke en dårlig serie – for det er nok av kvalitet, men den er nærmere det middelmådige enn det spektakulære.

Disenchantments ledende trio Lucy, Bean og Elfo. Foto: Netflix

Dette er ikke en serie som sikter på å ovveraske slik som The Simpsons. For å være en ny serie føles dette veldig gjenkjennelig. Om enn med en kraftig visuell oppgradering. For dette er pent og behagelig å se på.

Jeg falt pladask for The Simpsons som tenåring, en serie som samlet kompisgjengen foran fjernsynet til gapskrattende latter uke etter uke. En serie utenom det vanlige som har holdt det gående i imponerende tre tiår. Seriskaper Matt Groening fulgte opp med Futurama, som fikk en minst like dedikert fangruppe selv om jeg aldri hadde tid til å bli bitt av basillen.

Nå er det middelalderen som står for tur i Groenings første serie for Netflix. Det er ikke nok episoder til å bli helt klok på om dette er en lovende ny serie eller er et signal om at Groening har sett sine beste dager som kreatør.

Det er nok av «glavold» når de tre skaper kaos. Foto: Netflix

Netflix har fra før noen fenomenale animasjonsserier i biblioteket sitt. Blant annet Netflix-originalen Bojack Horseman, som har en fin dose reflekterende og sentimental drama i sitt DNA. I tillegg har tjenesten sikret distribusjonsrettigheter for Rick and Morty, sjangerens friske pust som er for vårt tiår det The Simpsons var på 90-tallet. Veteranserien Archer er også på tjenesten, som utgjør en trio enhver fan av animert voksenkomedie bør unne seg tid til å sjekke ut.

Startskuddet for Disenchantment er mer som en kinaputt å regne sammenlignet med nevnte storkanoner. Den skiller seg ut på to vesentlige punkter fra alternativene. Aminasjonen er usedvanlig behagelig og tiltalende, det minner om gode gamle eventyrspill. I tillegg er det en serie som i hovedsak handler om en ung kvinne, i motsetning til hvordan sjangeren domineres av middelaldrende menn.

Seriens utfordring er Groening-humoren, som er såpass velkjent gjennom flere tiår med The Simpsons og Futurama at det frarøver humoren overraskende latterbrøl. Du vet som oftest hva som venter. Det er få overraskelser og et stykke unna sjokket og gleden man kan få av absurditeten i blant annet Rick & Morty

Til gjengjeld er det noe nostalgisk og behagelig over eventyret vi blir vitne til, den har sine øyeblikk og den er mer vågal i enkelte deler av historien. Bygdedynamikken i Dreamland gir litt assoiasjoner til Asterix.

Det er derimot litt overraskende at Groening er såpass lite vågal med Disenchantment. Den er tannløs i sin evne til å provosere. Jeg tror ikke det blir mye rabalder av dette her, selv i vår tid hvor krefter både til høyre og venstre på det politiske spekteret vet å anvende en destruktiv evne til å tolke alt i verste mening. Rabalder og diskusjon er jo litt av moroa for en komiker-fan.

Siden dette er på Netflix, en tjeneste som ser ut til å nyte å ha serier som skaper kontroverser (eksempelvis med 13 Reasons Why og Insatiable) tok jeg vel egentlig for gitt at her ble det friskt og freidig. Derfor ble det litt skuffende, men jeg må legge til at jeg koste meg mer ved andregangsvisning. Jeg tok meg til å vise nok av klipp til familiemedlemmer, en god pekepinn på at den har minnerike scener.

Det kan være forventningene har spilt denne anmelder et lite puss. Jeg hadde nok ønsket litt mer friskus, faenskap og sviende morsomme samfunnskommentarer slik Groenings to andre serier leverte på sitt beste – men gir serien et lite fripass enn så lenge. Det er et potensiale her, for det er vanskelig å nevne en animasjonskomedie som ikke har hatt behov for både en og to sesonger for å finne rytmen.

Disenchantment er enn så lenge pliktløp tilrettelagt for fans av The Simpsons og Futurama og dels for å imøtekomme et økende marked for serier med kvinner i førersetet. Det er godt det demografiske nedslagsfeltet fortsetter å øke i «peak TV»-tiden, selv om serien sjeldent berører noe vi ikke alt har sett eksempelvis Lisa eller Marge Simpson måtte takle.

Serien byr på nok av sjarm og lett humring – og det må nevnes imponerende stemmeskuespillere og øvrig produksjon. Men den har fortsatt et godt stykke igjen før den når opp til Groenings tidligere serier eller sjangerens ledende nykommere fra de siste par årene. Starten er god nok til å bli med videre på ferden.

2018fre17aug09:00PremiereDisenchantment sesong 1Netflix09:00 Sjanger:Animasjon,Komedie

Annonse

Først på Viaplay: Outlander, Lethal Weapon, The Blacklist, Okkupert.

Prøv Viaplay 2 uker gratis.

OVERSIKT OVER TILBAKEMELDING
Karakter

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here