Matt Groenings nye serie er ingen umiddelbar fulltreffer, men den er sjarmerende nok til å gi mersmak.
Velkommen til animasjonsversjonen av middelalderen! Netflix-serien, med en todelt førstesesong bestående av 20 episoder, handler om den unge og rebelske prinsessen ‘Bean’ (Abbi Jacobsen), som er bestemt på å unngå et arrangert ekteskap i eventyrriket Dreamland. Som hun selv påpeker: Å være prinsesse, rik og berømt i et drømmeland er ikke så enkelt som det høres ut.
Sammen med sin, bokstavelig talt, djevelske nye venn Luci (Eric Andre) og alven Elfo (Nat Faxon) rømmer hun når faren forsøker å gifte henne bort. Som navnene antyder, er Matt Groenings kjente humor sterk til stede. Alven Elfo er mektig lei av det lykkelige livet i alveskogen og forlater landsbyen, noe kun alven ‘Leavo’ har gjort før ham. Etter en solid, om enn noe lang, første episode, møtes trioen og eventyret begynner. De syv episodene jeg har sett tyder på en humpete reise med avstikkere av varierende kvalitet.
Jeg må innrømme at jeg er noe overrasket over hvor tilbakeholden denne nye serien av Groening er. Skaperen av The Simpsons og Futurama ser ut til å ikke utnytte den kreative friheten Netflix tilbyr med Disenchantment. Det rebelske og banebrytende er byttet ut med det velkjente. Resultatet er ikke en dårlig serie – det er tross alt nok av kvalitet her – men den ligger nærmere det middelmådige enn det spektakulære.
Disenchantment er ikke en serie som sikter på å overraske på samme måte som The Simpsons gjorde. Til tross for at det er en ny serie, føles mye av innholdet gjenkjennelig, selv om det kommer med en betydelig visuell oppgradering. Det er nemlig pent og behagelig å se på.
Jeg falt pladask for The Simpsons som tenåring, en serie som samlet kompisgjengen foran fjernsynet til gapskrattende latter uke etter uke. En serie utenom det vanlige som har holdt det gående i imponerende tre tiår. Seriskaper Matt Groening fulgte opp med Futurama, som fikk en minst like dedikert fangruppe, selv om jeg personlig aldri rakk å bli bitt av basillen.
Nå er det middelalderen som står for tur i Groenings første serie for Netflix. Foreløpig er det ikke nok episoder til å avgjøre helt sikkert om dette er en lovende ny serie, eller om det signaliserer at Groening kanskje har sett sine beste dager som kreatør.
Netflix har allerede noen fenomenale animasjonsserier i biblioteket sitt. Blant annet Netflix-originalen Bojack Horseman, som blander reflekterende og sentimental drama inn i sitt DNA. I tillegg har tjenesten sikret distribusjonsrettigheter for Rick and Morty, en serie som er sjangerens friske pust og for vårt tiår det The Simpsons var på 90-tallet. Veteranserien Archer er også på tjenesten, og sammen utgjør disse en trio enhver fan av animert voksenkomedie bør unne seg tid til å utforske.
Startskuddet for Disenchantment føles mer som en kinaputt sammenlignet med disse storkanonene. Den skiller seg ut på to vesentlige punkter fra alternativene. Animasjonen er usedvanlig behagelig og tiltalende, og minner om gode gamle eventyrspill. I tillegg er det en serie som primært handler om en ung kvinne, i motsetning til hvordan sjangeren ofte domineres av middelaldrende menn.
Utfordingen for serien er Groening-humoren, som er såpass velkjent gjennom flere tiår med The Simpsons og Futurama at det frarøver humoren dens evne til å overraske. Du vet som oftest hva som venter. Det er få overraskelser her, et stykke unna sjokket og gleden man kan få av absurditeten i blant annet Rick & Morty.
Til gjengjeld har serien noe nostalgisk og behagelig over seg, og den er mer vågal i enkelte deler av historien. Bygdedynamikken i Dreamland gir litt assosiasjoner til Asterix.
Det er overraskende at Groening er såpass lite vågal med Disenchantment. Serien er tannløs i sin evne til å provosere, noe som er litt skuffende, spesielt i en tid hvor serier som 13 Reasons Why og Insatiable har skapt kontroverser på Netflix. Jeg hadde ventet noe friskere og mer freidig, så det ble en lett skuffelse, men serien ble mer underholdende ved andregangsvisning. Det at jeg fant meg selv dele klipp med familiemedlemmer, er en god indikasjon på at den har minneverdige scener.
Forventningene kan ha spilt meg et puss. Jeg hadde håpet på litt mer sprell, frekkhet, og bitende samfunnskommentarer slik Groenings to andre serier leverte på sitt beste. Likevel, Disenchantment får et lite fripass enn så lenge. Det er et potensial her, for det er vanskelig å finne en animasjonskomedie som ikke har hatt behov for en eller to sesonger for å finne sin rytme.
Disenchantment er enn så lenge et pliktløp laget for fans av The Simpsons og Futurama, samt for å imøtekomme et økende marked for serier med kvinner i førersetet. Det er positivt at det demografiske nedslagsfeltet fortsetter å øke i «peak TV»-tiden, selv om serien sjeldent berører nye temaer som ikke allerede er utforsket gjennom karakterer som Lisa eller Marge Simpson.
Serien byr på nok av sjarm og lett humring, støttet av imponerende stemmeskuespill og produksjonsverdier. Men den har fortsatt et stykke igjen før den når opp til Groenings tidligere serier eller sjangerens ledende nykommere fra de siste årene. Starten er likevel god nok til at jeg vil følge med videre på ferden.
