Den nye Viaplay-aktuelle dramaserien Counterpart mikser på spennende vis sci-fi- og thriller-sjangeren. 

Det har tatt nærmere 3 år å få Justin Mark-serien Counterpart klar for TV-skjermen. I hovedrollen er Oscar-vinner J.K. Simmons (Whiplash).

Dramaserien starter i det Howard Silk (J.K. Simmons), en glorifisert kontorist, lever sitt sedvanlige liv fylt med kontor-ritualer. Hver dag går han inn til en bås hvor han utveksler beskjeder med en mann på den andre siden. Etter flere år i den samme jobben vet han fortsatt ikke hva beskjedene er for, ei heller hva jobben egentlig går ut på. Howards liv har også et tragisk aspekt; konen Emily (Olivia Williams, Manhattan) som ligger i koma. Howard ønsker å stige i gradene for å få bedre innblikk i hva det er byråkratiet han jobber for faktisk gjør.

En dag avdekker han det hele: Byrået skjuler en dør til et parallelt univers som var helt lik vårt eget inntil 30 år siden da de to dimensjonene ble splittet. Fra den andre siden blir Howard også kjent med sin prikk like motpart, Howard Prime (Simmons) og parallelle utgaver av andre mennesker han kjenner. Det er bare få andre høytstående mennesker som vet om at begge sidene eksisterer, så Howard må samarbeide med sin motpart Prime når den hensynsløse leiemorderen Baldwin (Sara Serraiocco) krysser over til hans side.

Olivia Williams som Emily Silk, Howard sin kone. Foto: Starz

Et spennende og fascinerende premiss

Blandingen av sci-fi og thrillersjangeren er kanskje det største salgsverdien for serien, for Counterpart er som en kombinasjon av The Americans og Fringe. Det fungerer godt det. Sci-fi elementene som serien tar i bruk er balansert nok til at det vil kunne gjøre de som liker sjangeren glade, samtidig som det ikke gjøres for avansert for andre som ikke helt føler seg så trygg på sjangeren.

Det er mye serien har interesse for å utforske over dens første 3 episoder på en måte få sci-fi serier har gjort før. Både moralske, psykologiske og emosjonelle dilemmaer gripes fatt i.

Det er også glimt av ulikhetene i de to verdenene, men de blir ikke viktige (foreløpig). Fokus ligger mer på hvordan en person kan ende opp med å bli to forskjellige mennesker avhengig av valg som gjøres. Det er både noe aspirerende og noe skremmende med disse spørsmålene serien stiller om hvorvidt vi er den beste versjonen av oss selv, og hva som kan sende oss i en annen retning i livet.

De to utgavene av Howard (J.K. Simmons) sitt første møte med hverandre sammen med Aldrich (Ulrich Thomsen). Foto: Starz

J.K. Simmons er seriens sterkest kort

Simmons står utvilsomt igjen som seriens sterkeste kor. Han gjør et solid stykke arbeid i rollene som de to meget forskjellige Howardene. Den første, Howard Silk, er saktmodige, omgjengelige, og uten mye oppfinnsomhet, dette i strak motsetning til Howard Prime som er en trent agent klar til å drepe og som bare ser ut til å bry seg om seg selv.

Utover de første episodene er det ikke bare interessant og fascinerende å se to karakterene omgås hverandre i det de stadig må samarbeide tettere og tettere etter situasjoner oppstår. Ikke bare er det igjennom skuffelsene, overraskelsene og nysgjerrigheten de to har for hverandre, men også hva de begynner å lære av hverandre og stole på hverandre i det serien beveger seg fremover.

For de to har gode grunner til å ikke stole på sine respektive overordnede, som den arrogante direktøren Peter (Harry Lloyd, Game of Thrones) og den skrupuløse operatøren Aldrich (Ulrich Thomsen, Banshee). Alexander Pope (Stephen Rea, The Honourable Woman) spiller en gammel venn av Prime som foretar seg noe som får store påvirkninger for hva som vil skje i begge verdenene.

Disse rollefigurene leverer sammen med en rekke andre, som Emily Silk i rollen som den mystiske Clare (Nazanin Boniadi, Homeland), Peter sin svigerfar Roland (Richard Schiff, The West Wing) og strategidirektøren Bob (Kenneth Choi, The People v. O. J. Simpson: American Crime Story). De leverer alle minneverdige øyeblikk, men uten å nærme seg inntrykket de to utgavene av Howard gir.

Kunne tjent på flere svar på viktige spørsmål

Den sentrale konflikten mellom de to verdenene er såpass viktig for handlingen, men hva som faktisk ligger bak konflikten er litt for lite forklart. Det legges opp til at begge sider har press og problemer de burde komme til en løsning på, men den manglende forklaringen gjør det selvfølgelig litt vanskeligere for oss å finne forståelse for problemene til flere sentrale karakterer.

Derfor er det mer karakterer som de to utgavene av Howard som ender opp å være karakterene man engasjerer seg for, da deres valg er basert på mer enn bare spionasje og etterretning, og heller personlige erfaringer i en verden de ikke fullt forstår.

Harry Lloyd som den arrogante Peter Quayle. Foto: Starz

En lovende framtid

Det Counterpart virkelig leverer på er målet om å levere en kompleks ide som kan passe for et større publikum. Serien klarer å være smart uten å prøve for hardt, i tillegg har den en hovedrolleinnehaver som leverer. Enkelte biroller skulle serien gjerne viet mer tid og utvikling til, og er noe som trekker litt ned i disse første episodene.

Men etter tre episoder med serien er det uansett nok her til at fans av både Fringe og The Americans ville bli godt fornøyd. Det er enn så lenge noe uklart hvilken retning serien tar, om den fortsetter med de godt planlagte tilknytningene og de mindre twistene i denne historien eller eventuelt går helt av stabelen.

Sesong 2 er alt bekreftet, noe som lover godt. Det vi blir servert i de første tre episodene vitner om en god serie som både er merkelig og fascinerende.

Counterpart kommer 22. januar på Viaplay.


Annonse:
HER kan du se Counterpart


 

OVERSIKT OVER ANMELDELSEN
Karakter

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here