Annonse

Se storserien WISTING. Prøv Viaplay to uker gratis

Kvinnene leverer i en sesong hvor mannfolkene er alt annet enn vikinger. Okkupert serverer mye god spenning, men er nok fortsatt best om du ikke skjønner norsk.

Vi har en konge i Norge, den rebelske viking-ånden lever i beste velgående og i Bergen ligger Nord-Europas største militærbase. Men glem alt dette, for det gjør så saktens Okkupert som er mer opptatt av Oslo-politikere og norske hippier som skal bekjempe russere med hashtag. Utover det er virkelighetsflukten tidvis en spennende affære som på et punkt sender norsk drama et stort steg i riktig retning.

Annonse:
HER kan du se Okkupert sesong 2

Etter en spennende slutt på en berg-og-dalbane av smått skuffende første sesong – som ble en langt større hit i utlandet enn her hjemme – hopper dramaet frem i tid og frarøver oss godbiten vi ble fristet med den gang: En reell motstandskamp.

Sesong 2 starter over halvåret etter forrige sesongs klimaks, motstandsbevegelsen er for det meste overvunnet og regjeringen, ledet av Jesper Berg, er i eksil i Sverige. Noen fanatiske rebeller gjemmer seg i norsk skog, men utover det er det norske folk jevnt over veldig hyggelige og i overkant gjestmilde i livet som okkupert. Det mangler bare at første episode gis tittelen Deus Ex Machina, for vi er raskt tilbake til maktbalansen som ble etablert i første sesong. Noen nye roller er gitt eksisterende karaktergalleri, blant annet får Anita Rygg (Janne Heltberg) mer å gjøre og Bente Norum (Ane Dahl Torp) gis en historie som gir en rimelig høy puls. Det gjør at jeg er langt mer engasjert i serien som nå har funnet et nytt hjem på Viaplay.

Første episodes tidshopp er en litt skuffende åpning på en serie som har det mest spennende bakteppet av samtlige politiske thriller-serier, det være seg House Of Cards, Homeland eller mer fiktive lekebiter som The Man In The High Castle. Det blir aldri tid på å drøvtygge på skuffelsen over å ikke bli servert det sesong 1 fristet med i sin avslutning, fordi andre sesong durer på i et nærmest respektløst tempo i episodene som følger.

Anita Rygg (Janne Heltberg) får en viktigere rolle denne sesongen

Akkurat det er typisk norsk drama, det er en frustrerende utålmodig drivkraft over produksjonene, det handler om å raskt komme til neste scene og sekvens, med en dialog som primært fungerer som en brukerhåndbok i tilfelle vi ikke helt henger med. Valkyrien var her lenge et friskt pust, før den falt i samme fellen i sine avsluttende episoder. Noe sier meg at om Breaking Bad hadde vært en norsk produksjon ville episodeantallet vært 4 episoder. Det er som den norske fyllakulturen, det er knapt med vorspiel og full fres i helgene. Den beste festen er en som bygges opp til over tid.

Det kan tenkes at det er ønskelig å følge i fotsporene til Homeland, men Okkupert mangler forankring i en tydelig hovedperson med en klart definert ferd. Hvilket klimaks sesong 2 sikter på er etter fire episoder fortsatt i det blå, jeg aner ikke hvor vi er på vei. Som nesten alt annet norskprodusert er også mangelen på resten av Norge bemerkelsesverdig. Jeg håper jeg tar feil og at resten av sesongen gir oss noe uventet, samtidig som trådene samles til en givende avslutning.

For her går det fort i svingene. Når Anita eksempelvis tidlig tar et smått sjokkerende valg er katalysatoren en nedlatende telefonsamtale hvor hennes nær sagt impulsive reaksjon får får henne til å fremstå som en kynisk, hårsår opportunist fremfor å bedre utforske hvor frustrerende det kan være for en kvinne i en mannsdominert verden. Det House Of Cards har bygget opp gjennom flere sesonger med Claire Underwood forsøker Okkupert å få unnagjort i løpet av to sekvenser. Det er noe skamløst over det hele, men kanskje nådeløs effektivitet er nødvendig for å styre serien inn i et ønsket nytt spor hvis retning enda ikke er helt klart for meg.

Samtidig er det godt å se en stor norsk dramaproduksjon som gir kvinner mer scenetid og viktige roller. Det er faen meg på tide. Ane Dahl Trop som Bente, Ingeborga Dapkūnaitė som Irina Sidorova og Janne Heltberg som Anita Rygg er det beste med Okkupert og gjør at jeg gleder meg til fortsettelsen. I et større perspektiv representerer serien et stort steg i retning et mer variert og givende norsk dramalandskap. 

Det som oppleves som seriens største hinder er at karaktergalleriet er fragmentert og fortsatt mangler en klar protagonist, i tillegg er det lite temperaturmåling på samfunnet som helhet. Motstanden mot okkupasjonen er enten fanatiske terrorister, tragikomiske hippier eller en karikert motstandskvinne som kommer bankende på døren og krever handling i det som minner mest om en The Americans Margo Martindale-parodi. Det norske forsvar er fortsatt en skivebom av dimensjoner, kongen glimrer med sitt fravær (men blir kjapt nevnt) og befolkningen flest er etter beste evne å tolke som heller passiv og likegyldig til det hele.

Sistnevnte gjøres det et poeng ut av, at vi er «bemerkelsesverdig tilpasningsdyktige». Det er en spennende tanke å utforske i en dramaserie, selv om jeg ikke anser det som et særlig troverdig utfall om vi en gang ender opp å bli okkupert. Men la gå, jeg skal tillate meg å se hvor serien tar dette aspektet uten å bli for vrang og gretten.

Bente (Ane Dahl Torp) er noe av det beste med Okkupert, hun får nok av vanskelige valg å ta

Det er Jesper Berg og Bente (Anne Dahl Torp) som gir seerne noe å heie på. Førstnevntes historie drukner i hastverk, som er synd da Berg er blitt en mer resolutt og spennende karakter denne sesongen. Bente har en mer givende ferd, en historie som minner om mye av det som gjør The Americans så drivende spennende. Litt såpete kan det bli, men hun er plassert i et krysspunkt som til stadighet setter henne i etiske dilemma.

Det som er strippet for troverdighet er utviklingen til Hans Martin (Eldar Skar) og konen Hilde Djupvik (Selome Emnetu). Jeg kan ikke annet enn å håpe på at skinnet bedrar og at de har fått bedre materiale å jobbe med resten av sesongen, for skuespillerne har nok av karisma.

Sett bort fra dramaturgien som skal drive frem de personlige historiene er nok Okkupert fortsatt en serie som fenger mer om man ikke er for tett på det å være norsk. Det politiske spillet og tanke-eksperimentet om hvordan et oljerikt Norge vil overleve om støtten fra Nato eller EU forsvinner, det er noe unikt over (til de som i sesong 1 hevdet dette var alt for urealistisk; se gjerne litt på hva som har skjedd i det politiske miljøet siden den gang). Jeg misunner amerikanere og japanere sin avstand til det norske samfunn i så måte. De vil nok også savne et mer klart definert mål med sesongen og kanskje litt mer tilført mystikk, men noe sier meg serien fortsatt vil være en stor hit i utlandet.

For egen del må jeg fortrenge mine tidligere år som soldat i sjøforsvaret, pressemann i Akersgata og postmann i de vakre bergenske Sandviken-gatene for å finne troverdighet i det okkuperte samfunnet som Okkupert ønsker å fremstille. Når den fortrengingen anvendes fungerer serien bedre. Om det er litt mye forlangt å forvente at vi skal glemme hvem vi er for å nyte en serie som sikter på å fortelle oss hvem vi kommer til å bli hvis landets suverenitet en dag skulle falle, er vel verdt å diskutere. Men det er vel nettopp det som er poenget med en god virkelighetsflukt?

Okkupert sendes på Viaplay ukentlig fra 29. september. Den kommer på TV2 i løpet av 2018. 

OPPSUMMERING
Karakter