Har du opplevd at rollen du er satt i kommer i konflikt med hvem du er og hva du står for? Da tror jeg du fint vil finne mye å glede deg over i The Crown, som tar for seg dronning Elizabeths første år som monark i et vaklende britisk imperium.
Lite er spart i Netflix sitt første kostymedrama, en serie som nok vil tiltrekke seg den jevne Downton Abbey-seer. Den er også smart nok sydd sammen til å friste de som ikke vanligvis prioriterer slike historier, spesielt med noen helt fantastiske politiske intriger bakt inn i det hele. På sitt beste er dette er like imponerende som John Adams og Brideshead Revisited. Det virkelige krydderet er på det personlige plan, de øyeblikkene hvor kjente rollefigurer utforsker seg selv, hva de står for og hvordan de skal håndtere de monumentale endringene de opplever i livet. Alt med etterkrigstidens Europa som bakteppe.
The Crown er en formidabel serie, hvor erfarne Peter Morgan har benyttet seg av alle sine velkjente grep fra filmene sine Frost/Nixon og The Queen. Med Oscar-nominerte Stephen Daldry (Billy Elliot) som regissør på noen av episodene, blant annet de særdeles sterke to første, har Netflix tatt nok et steg med sitt originale innhold. The Crown vil nok kjempe om alle de gjeveste prisene i Emmy og Golden Globe. Det er en solid sesong, med en Winston Churchill (John Lithgow)-sentrert episode som god kandidat til årets beste blant samtlige hundrevis av serier kommet i år.
Det ryktes at serien kostet rundt 100 millioner dollar og var ment å være deres dyreste serie, før The Get Down mistet helt kontroll på sine budsjetter. Dette synes, med noen spektakulære sett og sekvenser, spesielt når Elizabeth er ute på reise. Netflix har funnet rytmen med 10-episoders sesongen, som er 3 færre enn hva seriene deres vanligvis kan skilte med. Dermed unngås den vante uthalingen som har preget serier som House Of Cards, Daredevil, Luke Cage og Bloodline i litt for stor grad. The Crown holder et fornøyelig tempo og vitner om at Netflix her nærmer seg den optimale binge-opplevelsen.
Sesongens røde tråd er ikke særlig vanskelig å fange opp, det handler om forvandlingen en 25 år gammel kvinne går gjennom når hun brått må innta tronen. Hun kommer i konflikt med seg selv og det er ganske brutalt å se hvordan den hun er i praksis blir kvelt av den monarkiet forventer at hun skal være. Det å balansere kjærlighetslivet opp mot plikten som dronning. Ønsket om å være en lojal søster opp mot det å gjøre det hun tror er best for landet. Plikten er blitt hennes lenke og hun må finne en måte å leve med den, i den tro at det er hva landet trenger.
Det er her Claire Foy viser frem hvor hengiven og dyktig skuespiller hun er, hvordan hun må formidle alt av følelser og indre konflikter uten at det egentlig skal vises. For, som hun tidlig blir forklart, en dronning er nøytral. Hvert smil og hver kommentar må hun vokte seg for, fordi det kan mistolkes. Den livlige Elizabeth må bli den tilbakeholde og forsiktige dronningen.
Slike kostymedrama er ofte et omvend-western. Der hvor westernsjangeren bygger mye av dramaet på at den ville vesten blir forsøkt temmet av sivilisasjonen, er det i en serie som The Crown den bakstreverske og tradisjonelle delen av samfunnet som utfordres av nye normer. Hvordan søsterens kjærlighetsforhold kan bli en nasjonal skandale, eller hvordan mannens ønske om å få ivareta en form for identitet ikke samsvarer med hva som forventes av et kongehus, blir raskt viktige saker for landets ledende politikere. Det hele virker smått absurd og forteller litt om hvor langt vi er kommet siden 50-tallet.
Det er dette som får alt til å henge sammen gjennom en hel sesong, men det er enkelthistorien – gjerne begrenset til en enkel episode – som er de virkelige juvelene i The Crown. Alt med skuespillerprestasjoner man sjeldent ser i TV-serier, selv i den gullalder vi lever i. Jared Harris leverer sitt livs prestasjon når vi får se Kong George 6. sine siste måneder, kun utfordret av medskuespiller John Lithgow som Sir Winston Churchill.
Lithgow virker som et underlig valg som den ikoniske britiske statsministeren, som var så fundamentalt viktig i krigen mot nazistene. Det er et valg som gir valuta for pengene, for Lithgow leverer såpass bra at det vil forundre meg om han ikke drar med seg både Golden Globe og Emmy for prestasjonen. Den niende episoden, som for det meste er viet til malingen av et portrett av Churchill, gir et sjeldent og treffende dypdykk i mannens sjel og indre anliggende. En god kandidat til årets beste TV-episode. Han får også mye å gjøre i en tidligere episode som imponerer på det visuelle plan og tar for seg krisen da London var dekket i tåke. Frustrasjonen mannen, som var en av Hitlers største rivaler, opplever når det er tåke han står overfor er både morsomt, gripende og trist.
At Foy er omringet av såpass dominerende og dyktige skuespillere tjener for øvrig dynamikken. For dronningen var i sin tid omringet av dyktigere, mer kunnskapsrike og dominerende personligheter, og Foys portrettering får frem nettopp det poenget. Tapet av Kong Georg føles virkelig, like hardt som serien føler tapet av skuespilleren Jared Harris. Enhver scene med Lithgow hever også opplevelsen, ikke at det tar noe fra Foy og hennes prestasjon som dronning. Det fremhever litt hvilken utfordringer den unge kvinnen var stilt overfor.
Det øvrige karaktergalleriet er for øvrig ypperlig det også. Matt Smith får frem den sjarmerende Prins Philips stadig voksende frustrasjon, uten å bli for sytete. Vanessa Kirby glitrer som den rebelske søsteren, hvis liv sparket igang tabloid-pressen (et av mange gullkorn for de historiefrelste). Greg Wise ser vi alt for lite av som den mektige Jarl Moundbatten, Victoria Hamilton gjør den bitre Dronningmoren sympatisk og engasjerende mens Eileen Atkins får æren av å være Dronning Mary, den verdensvante kvinnen som gir dronning Elizabeth viktige råd i sin nye krevende rolle.
Kanskje den mest imponerende gjesterollen går til Alex Jennings som Prins Edward, mannen som i sin tid abdiserte tronen for å tilbringe livet med en skilt kvinne. En mann som ble foraktet for valget, og som oppleves som en torn i siden for de kongelige. Han spiller rollen med mye bitterhet, kombinert med sluhet og kjærlighet. I en tradisjonell historie ville en mann som valgte kjærligheten fremfor tronen være en å berømme, men her ser vi hvordan samfunnet og familien forakter han for det. En kompleks karakter som du som seer fort vil forakte det ene øyeblikket, og beundre det neste.
Alt dette er god drama om hvordan monarkiet rives mellom det moderne samfunn, kirken, politiske interesser og de stadig voksende konfliktene og endrede maktforholdene på det globale plan i etterkrigstiden. Det skal mye til for å rote det til, noe heldigvis Netfix er langt fra å gjøre her.
The Crown er klar for Netflix fredag 4. november. Alle 10 episodene gjøres tilgjengelig. Anmeldelsen er basert på hele sesongen.
