Netflix begir seg inn på originale serier i flere land, og nå er streamingtjenesten klar for den franske dramaserien Marseille med Gérard Depardieu.
Marseille følger Robert Taro (Depardieu), som har vært ordfører i Marseille i 25 å, men ting blir tøffere når den yngre og ivrige Lucas Barrès (Benoît Magimel), blir pekt ut som hans erstatter i det kommende kommunevalget.
Barrès sine ambisjoner og hemmelige interesser ang. byens ledere, vanskeliggjør planene til Taro om et casino i byen. (Valg-)kampen for å bli ordfører blir dermed en der ingen grenser eksisterer.
Det er ingen tvil om at Marseille gir en stor følelse av déjà vu. Allerede iløpet av de første episodene føles det som om serien forsøker å kopiere amerikanske serier mer enn den burde – så tidlig som i åpningsekvensen ser vi tegn til dette, når serien viser hovedkarakteren ta kokain.
Serien ser uten tvil ut som en franske utgave av House of Cards. For vi har sett for mye av sosiopatiske politikere til nå, og verken Taro eller Barrès er sterke nok karakterer. Akkurat som Frank Underwood er Taro også en politiker som ofte virker som den største haien i et glassbur, men serien har i det minste lagt opp til en tøffere kamp enn hva Underwood om oftest får servert.
Måten Barrès både forfører og planlegger for å skaffe seg mer makt, kommer altfor ofte fram som komisk og treffer overraskende lite på spenningskurven. Man blir sittende med følelsen av at bitene falt slik de gjorde fordi det virket kult fra regissørene sin side, framfor å være enten troverdig eller sprøtt nok til at serien kunne ha lekt med det.
Serien tar også sikte på å handle om mer enn bare politikere, ved å også fokusere på hva deres nærmeste og de kriminelle i byen gjør. Dette gjør litt opp for de mer svake sentrale karakterene, når Taro sin kone Rachel (Géraldine Pailhas) får gjort annet enn å kun følge sin ektemann, eller deres datter Julia (Stéphane Caillard) som er journalist med tilknytninger til kriminelle elementer i byen – men det redder ikke serien betydelig.
Serieskaper Dan Franck og sjefprodusent Florent-Emilio Siri burde kunne klart noe bedre, spesielt Franck etter å ha skrevet manuset for miniserien Carlos sammen med Daniel Leconte og regissør Olivier Assayas. Det var en dynamisk og engasjerende historie, noe Franck ikke klarer å gjenskape med Marseille.
Det er synd å se at Depardieu, som virker mer engasjerende enn på flere år, må jobbe med så dårlig manusarbeid og regi som han får her.
Serien klarer å erkjenne at det er forskjellige sider av samfunnet i en by splittet av økonomiske, sosiale og etniske delinger, men den potensielle gullgruven for et godt drama vises det tydelig at serien ikke er så interessert i som den burde være. Dessverre velger serien stil over substans altfor ofte i de første 5 episodene.
Marseille er tilgjengelig nå på Netflix.
