Historien om Rayburn-familien i thrillerdramaet Bloodline forsetter i sesong 2, med flere nye fjes som krysser veier med familiemedlemmene.
15 måneder etter at sesong 1 av Bloodline kom ut på Netflix er familiesagaen om Rayburn-familien endelig tilbake. Dramaserien fra skaperne av Damages, Todd Kessler, Glenn Kessler, og Daniel Zelman fikk Emmy-nominasjoner og ros for spesielt to av seriens skuespillere.
Spørsmålet nå blir om Netflix-serien klarer å holde det gående, spesielt etter hva som skjedde i slutten av sesong 1.
Obs! Anmeldelsen inneholder spoilere fra sesong 1.
I sesong 1 ble vi kjent med familien Rayburn, en viktig og hardtarbeidende gruppe mennesker i deres lokalsamfunn. Når deres sønn Danny (Ben Mendelsohn) kommer hjem for et 45-årsjubileum truer han imidlertid med å avsløre familiens mørke og skamfulle fortid.
I sesong 2 forsetter Dannys handlinger, før han ble drept av sin bror John (Kyle Chandler) i slutten av sesong 1, å skape problemer og bringe hemmeligheter til overflaten.
Det er ingen tvil om at serien hadde mange alternativer for hvordan de ville skape problemer for familien Rayburn, men ingen konflikt kunne vært så spennende og interessant gjort som bruken av et familiemedlem, her i form av Danny. Den nye sesongen er nettopp om utfallet av konflikten mellom Danny og John og kjølvannet av drapet som John prøver å dekke over sammen med hans søsken Meg (Linda Cardellini) og Kevin (Norbert Leo Butz). Det et nærvær av Danny denne sesongen, både igjennom tilbakeblikk og tidligere handlinger om nå blir til fler problemer, som driver handlingen og også fyller ut mer gråsoner om Danny sin trøblete fortid.
Foruten Danny, akkurat som i sesong 1, har serien ikke klart å sette noen spesielt engasjerende figurer i sentrum denne sesongen. Ingen av de nye karakterene kommer i nærheten av Danny eller prestasjonene til Mendelsohn, så serien legger naturligvis mye ekstra fokus på Chandler sine prestasjoner. Han har evnen til å bære serien videre med hvordan vekten av ansvar, skyldfølelse og mentale tilstand påvirker John.
Tilbakeblikkene hvor Danny er til stede føles også ofte som scener bedre passet for å forsterke seriens første sesong. Istedenfor virker det som om de er plassert i denne sesongen for å holde Danny’s sønn, Nolan (Owen Teague), hemmelig helt til de siste sekundene av sesong 1.
De nye karakterene som introduseres i sesong 2 får så vidt tid til å utvikle seg eller vise seg fram. Det er veldig synd, for her er det flere skuespillere som har potensial i en serie som dette.
Disse nye karakterene inkluderer; Ozzy (John Leguziamo), en gammel farlig venn av Danny, er litt for karikert som en skurk; Nolan sin mor Evangeline (Andrea Riseborough), som selv med en tøff bakgrunn ikke føles i nærheten av en så god karakter som karakteren burde være; en lokal politiker (Beau Bridges) med en stor interesse for spesielt John; og John sin sjef (David Zayas), som med sin videre etterforskning av drapet på Danny skaper problemer og sinne hos John.
I det minste klarer serien å ta bedre i bruk noen av karakterene introdusert i sesong 1. Marco (Enrique Murciano) utvikles i en mer interessant retning og Nolan føles spesielt utviklet, mer igjennom tilbakeblikk enn i nåtiden, hvor han går rundt og er enten mystisk eller en drittsekk. Sally (Sissy Spacek) virker mindre brukt denne sesongen, men får i det minste et lite plott med en ødelagt dusj som gir oss en effektiv emosjonell sekvens.
Et av de store problemene til sesongen blir å unngå at problemene som karakterene finner seg i føles som en altfor store reprise av sesong 1. Dette, kombinert med seriens bruk av både Danny og Mendelsohn, gjør mer skade enn godt, til tross for hvor fantastisk både karakteren og skuespilleren var i sesong 1. Det hele tester tålmodigheten til seerne mer enn selv de svakere episodene av sesong 1, hvor serien gikk for mye i gjentagelser og unødvendige forsøk på å fylle episodene med for lite handling mens vi nærmet oss den store sesongavslutningen.
Sesong 2 har en mørkere tone, uten tvil, men det er ikke noe serien tjener på. Slutten av sesongen bygger også opp til at det kan være noe større i bildet enn bare familiens problemer. Dette kan bli et stort problem i sesong 3, fordi Bloodline fungerer best som et familiedrama der det bygges på traumene som definerer familien og hvordan de gjemmer seg bak sin fasade av å være gode mennesker. Ved å bringe inn dette større bildet, avslutter sesongen med en følelse av at serien ikke helt har klart å finne noe formål som kan drive serien videre, uansett om sesongen klarer å avslutte noe spennende.
Chandler og Cardellini gjør gode nok roller i denne problematiske sesongen, og det skader ikke at serien fremdeles gir en god følelse av atmosfæren serien befinner seg i med solfylte, fuktige og flotte Florida. Men seere burde fått en sterkere sesong enn dette.
https://www.youtube.com/watch?v=XOBrUPASutc
Sesong 2 av Bloodline slippes fredag 27. mai på Netflix.
