Hva om det eksisterte et hemmelig universitet i din hjemby hvor kun de med magiske evner får innpass? Velkommen til The Magicians, den flunkende nye TV-serien tiltenkt for alle Harry Potter-fans som er blitt voksne og bare må ha mer.
The Magicians er basert på de kritikerroste og populære bøkene fra Lev Grossman, den første kom ut i 2009. Jeg har dessverre ikke hatt gleden av å fordype meg i de nevnte bøkene, men ut fra seriens fire første episoder vil jeg best beskrive dette som en slags krysning mellom Harry Potter og The Kingkiller Chronicles (som for øvrig ender opp både som spill, film og TV-serie).
Historien starter med at intetanende Quentin Coldwater (Jason Ralph) og bestevenninen Julia Wicker (Stella Maeve) blir testet for magiske evner, på magisk vis (selvfølgelig) dukker de opp i eksamenslokaler. Det går bra for den nervøse Quentin, som blir tilbudt plass på det hemmelige Brakebills University. Verre går det for ambisiøse Julia som blir nektet studieplass. Noe hun ikke er særlig fornøyd med, for når man først har oppdaget at magi eksisterer har det en altoppslukende effekt. Avhengighets-analogier er det ikke mangel på, en av de største farene viser seg å være trangen til å stadig teste grenser og lære seg mer.
Sesongstarten bruker mye tid ved universitetet, hvor Quentin lærer om en kompleks og fascinerende magisk verden samtidig som han får seg en ny omgangskrets. Julia derimot, må ty til en klubb bestående av magiker-rikets utstøtte for å få sin daglige dose trylleri. Det er ikke fantasy-serie om trusler ikke lusker i skyggene eller et speil nær deg. Samt sengekos mens man svever avgårde, i denne verdenen harselv bøkene har behov for litt het elskov til tider. Det beveger seg farlig på grensen til det kleine, men den vet også å være skummel og viker ikke fra å bli smått grafisk for å gi nødvendige frysninger. Det kan trygt sies at serieprodusentene ikke har planer om å ta til takke med ungdom som seere, selv om de ikke alltid klarer å bestemme seg for om den vil være voksen-TV eller for eldre ungdom.
Trass litt vel mye likheter med eksisterende litteratur og filmer i fantasy-sjangeren har den moderne settingen en viss appell. Første episode avslutter med en cliffhanger som ga særdeles mersmak, men følges så opp av et par episoder som sliter litt med ujevnt tempo. Det blir spennende når den tar en narrativ avstikker i fjerde episode, for det avslører et skjult potensial da svippturen, uten at jeg skal spoile for mye, minner mye om The Leftovers-episoden «The International Assasin», hvor hovedpersonen lever i en drøm, og Buffy-episoden «Normal Again», hvor Buffy lurer på om hun er gal og har fablet frem alt. Man tar en pause fra sesongens narrative røde tråd for å gi protagonisten noe å tygge på og det er her serien overbeviste meg om at dette vil jeg ha mer av. Slike episoder kan gjerne være mer filler-preget, men isolert sett var den så fornøyelig at det gir tiltro til de kreative kreftene bak serien.
Er det noe verdt å stusse over er det hvilke planer man har for seriens mange kvinner. Kamerabruk og enkelte av frasene de må lire av seg er ikke akkurat noe som bryter med arketyper, skal serien holde kvaliteten må de fremstå som mer enn eyecandy for tenåringsgutter eller bli avspist med å være støttespillere. Julia Wicker har potensial, men enn så lenge er det mannfolka som får de beste manussidene å leke med. Spesielt Arjun Gupta har en intens og artig rolle som medstudenten William, som skaper nok av dynamikk.
Amerikanske Syfy, som står bak serien, ser ut til å ha fått litt mer dreisen på seriefronten etter noen skuffende år. De har slitt litt etter suksessen med Battlestar Galactica, men en tydeligere profil kan gjenskape litt av den gamle æren. The Magicians er alt fornyet, i tillegg overlevde 12 Monkeys første sesong og det nye sci-fi eventyret The Expanse er lovende. Også den fornyet. Begge seriene vil vi komme tilbake til mer i dybden i egne artikler.
Alt i alt har Syfy begynt å engasjere ved å bli flinkere til å vise oss ordinære mennesker satt i uvanlige, gjerne magiske, situasjoner. The Magicians gir så langt mersmak.
I skrivende stund er ikke TV-serien klar for noen norsk TV-kanal eller strømmetjeneste, så vidt denne anmelder vet (alternativ er å styre med amerikansk iTunes, men la oss håpe en strømmetjeneste kjenner sin besøkelsestid). Vi skal ta og sjekke litt ut. Anmeldelsen er basert på seriens fire første episoder.
