Anmeldelse: I Girls femte sesong er jentene i ferd med å bli voksne

Kanskje ikke like potent som den en gang var, er Girls tilbake for sin nest siste sesong med flere morsomme, pinlige og gjenkjennbare situasjoner. Og med litt mer modenhet attåt.

Girls er ikke bare en elsk/hat serie. Fem sesonger inn i serien har de fleste som hater serien mest sannsynlig for lengst gitt opp, men bare innad gruppen «elsk» kan en finne seere som hater enkelte karakterer som Jessa eller Marnie eller Hannah. Hvordan Girls tolkes er mangesidig og det fortsetter å være en styrke ved serien.

Det kan dog diskuteres hvorvidt serien, som innledningsvis hadde en sterk og distinktiv (og polariserende!) stemme i sin første sesong, mildnet litt rundt sin tredje sesong. Etter all kritikken Dunham har mottatt over årene kan en skjønne godt hvorfor Dunham og hennes skribentstab kanskje valgte å ta serien i en mer konvensjonell sitcom-retning.

Det er ikke uvanlig for komiserier å bli bredere og mer urealistiske jo eldre de blir, og for en serie som denne som baserer humoren sin på pinlige karakter-handlinger er det fort å vippe over til pur situasjonskomikk. Dette ses i til stedeværelsen av seriens mer eksentriske karakterer som Adams søster Caroline (Gaby Hoffman) og Hannahs far (Peter Scolari) og hvordan man har lekt stolleken med seriens utallige romantiske kombinasjoner. Den flaue humoren som i starten bare var en av buffé-rettene har vært stadig mer fremtredende i de senere sesongene, nærmest i opposisjon mot dannelsesromanen serien opprinnelig var. Det er kanskje ikke så rart at Girls hyret skribenter med erfaring fra mer konvensjonelle serier som The Office og American Dad etter andre sesong.

I femte sesong fortsetter serien den hårfine balansen mellom situasjonskomikk og nyansert karakterdrama.

Gammelt nytt i «Peak TV»-æraen

Etter fire sesonger vet man stort sett hva man forventer av en Girls-episode (med unntaket av seriens alltid gode, mer eksperimentelle årlige «one-offs» med fokus utenfor New York) og det er dermed ikke lenger like spennende og uforutsigbart. Noe som kanskje er årsak til at Lena Dunham og HBO har valgt å avslutte serien etter sesong seks.

En av de største snakkisene på seriefronten for tre år siden er nå gammelt nytt og det er nok ikke bare seriens feil – litt av dette skyldes nok TV-serie klimaet vi befinner oss i nå med «Peak TV», hvor tusenvis av programmer kjemper om vår oppmerksomhet. Det er for mange serier og en har dermed ikke muligheten til å se eller bry seg om alt. I Peak TV er det dessuten mange andre indie-serier som Transparent, Togetherness, Casual, Louie, You’re The Worst og Broad City som gjør mye av de samme som Girls. For å ikke nevne denne ukas Netflix-premiere Love eller den norske serien Unge Lovende.

Litt Boyhoodsk

GIRLS_CB_Ep502_04_22_15_163-1600x1600

Annonse

De fire første episodene av Girls sesong 5 er gode eksempler av seriens særegne styrker og hvorfor den kanskje har mistet litt av sin popkulturelle innflytelse. Da første sesong ble sendt i 2012 ble serien hyllet (og forhatt) for dens skildring av fire bortskjemte, myopiske jenter i midten av 20 årene. Eldre enn Felicity Porter, yngre enn Carrie Bradshaw; gjennom Hannah Horvath ga Lena Dunham oss et innblikk i et spesifikt øyeblikk i kvinners liv sjeldent vist på TV. Det er noe litt Boyhoodsk med Girls i sesong 5. Det er subtile endringer til karakterene fra forrige sesong.

Med unntaket av sesongpremieren, som tar oss nok en tur ut av New York og fokuserer på et bryllup, er de fire første episodene handlingsmessig lik forrige. Serien fortsetter å utforske Hannahs nye forhold med kollegaen Fran (Jake Lacy) fra privatskolen hun jobber for, Marnie og Desi (Ebon Moss-Bachrach) er enda sammen, Jessa og Adam kjemper mot følelsene sine for hverandre, Ray er enda sint på samfunnet og Shoshanna er i Japan. Sistnevnte er noe av det mest forfriskende med den nye sesongen.

Leker med mer modenhet

Serien er muligens forbi dens glansdager nettopp på grunn av at det føles som serien har stått stille. Det er vanskelig å investere i noe som skjer når Hannah og co gjør de samme tabbene om og om igjen. Men I sesong 5 føles det som om karakterene har vokst litt siden forrige vår, jeg ble stadig overrasket over valgene karakterene tok – valg de neppe hadde tatt for tre sesonger siden. Bryllupet i sesongpremieren for eksempel virker som et mer legitimt og voksent karaktervalg enn Jessas spontan-bryllup i første sesong. Det vil uten tvil gå til helvete til slutt, men serien leker med modenhet og ansvar mye mer enn den har gjort tidligere. Valgene karakterene tar føles mer gjennomtenkte og dermed mer spennende.

Jentene er pyntet til fest i Girls sesong 5Tidlig i sesongen gjør Hannah et vanskelig valg som hun (og vi) vet ikke kommer til å ende bra, men hun gjør det av uselviske årsaker. Det er en side ved Hannah vi sjeldent ser og jeg var overrasket over valget om å gjøre henne så sympatisk. Premieren er et friskt pust med et skarpt fokus på primærkarakterene og da spesielt vennskapet mellom de fire jentene. Og jeg må innrømme konklusjonen på den gjorde meg litt «verklempt».

Dessverre går Hannah og serien litt tilbake til gamle vaner i øvrige episoder. Heldigvis (for de som liker serien i ren situasjonskomedie modus) er Hannah nesten like håpløs i de andre episodene som hun har alltid vært. Andre episoden føles spesielt som litt vel mye typisk Girls pakket inn i samme episode, med ørten side-plott som ikke får nok fokus til å bli interessante.

For lite fokuserte episoder

Det nær «Game of Throneske» behovet for å sjekke inn med de fleste karakterene i hver episode er et problem som går igjen og resulterer i at episodene ikke blir like tilfredsstillende og fokuserte som seriens beste (mer frittstående) episoder som sesongpremieren. På den andre siden gir denne mer jevne handlingsfordelingen Marnie, Shoshanna og Jessa mer substansielle ting å gjøre enn forrige sesong, med overraskende positive resultater. Jessa og Shoshanna har ikke vært så engasjerende på årevis!

Den tredje episoden «Japan» gir oss et innblikk i (du gjettet det) Shoshannas liv i Japan og det er et fint lite avbrekk fra seriens typiske estetiske uttrykk – men der igjen insisterer episoden også på å gi oss statusoppdateringer på de øvrige karakterene i New York. Helhetlig føles episodene denne sesongen mer enn noensinne som deler av en større mosaikk enn frittstående TV episoder – en konsekvens av dette øyeblikket i TV industrien hvor alt designes for å binges – men jeg fikk også bare lyst å se mer ved hver episodes slutt.

Mangelen på fokus derimot, med for mange karakterer og plott å forholde seg til, kan gjøre at denne første delen av sesongen virker litt treg. Jeg ser ikke konturene til denne sesongen på samme måte som forrige sesongs tur til Iowa formet seriens narrativ, det er ingenting stort som driver handlingen fremover. Dette gjelder spesielt Hannah, for det er heller de andre karakterene som engasjerer mest denne runden. Andre faktorer, som seriens regi, vittige dialog og musikk-valg fortsetter å få meg til å trekke på smilebåndet.

Girls er en del av et paradigmeskifte innen TV serien

Serieformatet liker å ivareta en viss status quo. Girls representerer skillet mellom den klassiske og den nye TV dramaturgien. I klassikere som Cheers og Star Trek til nyere serier som Community og Grey’s Anatomy har karakterene nesten vært underordnet stedet, hvor karakterer kan forlate serien mens stedet i seg selv er det konstante. Her har det også vært viktig for serien å ivareta karakterdynamikkene og dermed tar det ikke lang tid før karakterer gjenforenes. For mye endring har altså ikke vært mulig. Nyere serier som Mr Robot, The Leftovers og Girls føles som de var skapt i opposisjon mot denne ideen.

Serier er gode til å skape spesifikke plasser man vil returnere til ukentlig. Girls tar for seg en livsfase hvor det er få slike arenaer. Man er ikke lenger på videregående (som i The OC), universitetet (Felicity), eller i fast arbeid (The Office), man har ikke stiftet familie (The Sopranos) enda og vennegjengen (Friends) er ikke helt til å stole på. Det er en fase hvor man bruker mye tid på å finne seg selv. «Finally piecing it together» lover plakaten for denne sesongen, mens promoene proklamerer «They’re older, not much wiser.» Girls har en destinasjon den vil komme frem til, den er der ikke enda.

Vi så i forrige sesong hvor vanskelig det var for Girls å dra Hannah vekk fra de andre på skriveskole i Iowa – det tok ikke lang tid før hun returnerte til New York av selvdestruktive årsaker. Kampen mellom de dramatiske og komiske elementene belyser en større intern kamp om serien kan tillate karakterene å endre seg.

Med Shoshanna i Japan illustrerer serien ikke bare hvor vanskelig det er å balansere karakterer spredt utover et større areal, med også noe essensielt med det å være i 20 åra, og hvorfor så mange serier unngår å ta for seg den livsfasen. Endring er uunngåelig, man vil ikke alltid være rotløs ungdom.

Stabilitet i den nye sesongen

I denne sesongen er Hannah i en relativt fast jobb, hun er i et tilsynelatende sunnere forhold enn siste runde med Adam. Hun er enda umoden og egoistisk og det er bare et spørsmål om tid før hun klarer å ødelegge stabiliteten hun har skapt for seg selv, men så langt virker Hannahs fremtidsutsikter positive. Og det samme gjelder de andre karakterene, de dukker opp i situasjoner de har vært mange ganger før, men gir ikke opp like lett. Som Marnie sier: «People who work on things stay together, otherwise you’re going to end up alone, like Cher.»

Dette er nok et felt hvor alderdommen har hatt en effekt på seriens popkulturelle status; modenhet og kloke valg er ikke like sexy som dårlige valg. Friksjonen mellom gamle vaner og stabiliteten de har skapt for seg selv er merkbart til stede i den nye sesongen. Karakterene begynner å gå i forskjellige retninger og det blir spennende å se hvor de ender opp. Forhåpentligvis nå som serien nærmer seg sluttfasen vil det bli litt mer fremgang i seriens narrativ.

GIRLS_CB_Ep502_04_20_15_010-1600x1600

Ikke ulikt andre serier (som The Sopranos) innen TV seriens nye gullalder har dette vært et gjennomgående tema – kan Hannah endre seg? I piloten var Hannah 23 år, ferskt ferdig med utdanningen, med ingen spesielle planer for framtida. Allerede den gang bekymret foreldrene hennes seg om hvor hun ville ende opp, men det var underforstått at Hannah var i en spesielt vanskelig livsfase og at det var lov å prøve og feile litt. Dette var også det som gjorde serien så unik, banebrytende og for denne 20-åringen veldig gjenkjennbar. Ville jentene finne seg selv? Fem sesonger inn er dette enda det store spørsmålet, men måten de angriper problemstillingen er i endring. Klokka tikker.

Girls er altså nærmere slutten av «young adult» fasen enn begynnelsen. Det er underholdende å se hvordan karakterene mestrer (og ikke mestrer) mer ansvar. Serien er ikke like ny som den en gang var og de nye episodene byr på få overraskelser. Men det er enkelte små, fine karakterøyeblikk i disse fire første episodene som gjorde meg optimistisk på vegne av karakterene og resten av sesongen.

Sesongpremieren skiller seg ut som en av seriens aller beste episoder, mens de tre øvrige episodene føles som vintage Girls – på både godt og vondt. Man vet mer eller mindre hva man kommer til med Girls ved dette punktet. Serien er ikke like dristig og eksperimentell som den var i de to første sesongene, men den underliggende spenningen om disse karakterene kommer til å ende opp som ekte folk fortsetter å fascinere.

Girls er tilbake 22. februar på HBO Nordic og C More.

Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer