Det er på tide med recap av Sherlock-spesialen. Vær obs, for her er det spoilere!

Etter to år uten Sherlock var abstinensene til å ta og føle på, det var gledelig at vi skulle få en lite forrett satt til 1800-tallet for å dempe litt på skjelvingene.

Jeg vet ikke med deg, men jeg ble lurt trill rundt av at dette langt fra var en forrett, men en saftig bit av hovedretten. Settingen med 1800-tallet var en finurlig illusjon, en videreføring av Sherlocks omfattende minnepalass. Med god hjelp fra en dose narkotika. Her var det mye å gruble over. Min egen dom er at det hele er genialt og en hyllest til illusjonistenes fagfelt, jeg tror serieskaper Moffat og co. er godt fornøyd med seg selv. De er like mye tryllekunstnere som serieskapere. Kanskje det har vært annonsert i forkant, men for egen del var jeg skråsikker på at dette bare var ment å være et lite gøyalt sidespor som fungerte uavhengig av serien for øvrig. Hadde jeg ikke visst bedre skulle jeg tro Christopher Nolan stod for regien.

I motsetning til Sherlock Holmes setter jeg pris på å omgås de som er hakket smartere enn meg selv, noe folkene bak denne serien trygt kan sies å være. Om serien er litt vel Selvgod? Ja. Men som bergenser har jeg ikke lov til å mislike slikt, da risikerer man byforvisning.

At det hele var en illusjon gjetter jeg på vi ble servert en rekke visuelle hint til underveis, dette er nok en episode verdt å se om igjen for lete etter spor. Så du noen? Det som ga inntrykk av å være et mer lekende innslag etter den dystre sesongfinalen for to år siden, viste seg å fortsette i samme dystre spor. Sherlock er fortsatt en misbruker, noe som selv hans syrlige og kjølige bror lar seg prege av. Her var det mye psykologisk spill ute og går. Avsltuningen, hvor 1800-tallets Sherlock og Watson snakker om at fremtiden er den fiktive virkeligheten videreførte seriens meta-humor.

Annonse

Mysteriet med brudespøkelset hadde en tidsriktig feministisk vri og var – isolert sett -interessant nok med litt av et moralsk dilemma som ikke ble utforsket videre. Det ga litt assosiasjoner til Aatha Christie-novellen Murder on the Orient Express. Her var det en selvutnevnt jury som kjempet for en god sak, men med heller tvilsom fremgangsmåte.

Men det virkelige svaret vi fikk var til en gåte vi ikke visste at episoden ville tiltale: Hvordan overlevde Moriarty? Svaret var uten hint av tvil: Han overlevde ikke, annet enn som en metafor av et virus.

London så for øvrig helt fantastisk ut. Selv har jeg brukt juletid til å spille Assasin’s Creed: Syndicate og sett på Penny Dreadful, begge er satt til London på 1800-tallet, og har for tiden en sterk forelskelse til byen på den tiden. Tiden da vitenskapen og overtro virkelig kolliderte, en stemning Sherlock fanget.

Jeg er glad i at Sherlock tar til i nymoderne tid, fordi det gir en litt annen opplevelse enn alle Sherlock Holmes filmene og seriene som er kommet tidligere (eller, som tidligere skrevet, i den settingen fungerer han som en nymoderne superhelt). Samtidig ga dette mersmak, Sherlock Holmes satt til sin opprinnelig tid ville fint kunne tiltrekke seg nye og gamle fans.

Hva syntes du om episoden? Foretrekker du nymoderne Holmes, eller den Victorianske?

Ellers:

  • Sherlock fornekter seg ikke og hinter nok en gang til hvordan han maktet å lure alle med sitt falske dødsfall i sesong 2.
  • «Tvillinger?» foreslo Dr. Watson som løsning ganske tidlig, noe Sherlock avviste som absurd. Det hele som en artig referanse til Christopher Nolan-filmen The Prestige, som for øvrig også var satt til samme tidsperiode.
  • Det begynner kanskje å bli litt vel repeterende at karakterer påpeker Sherlocks trang til det melodramatiske? To ganger i denne episode, det er også blitt nevnt tidligere i sesongen.
  • Etter litt twitter-diskusjon virker det klart. Dette er en sammensurium av Christopher Nolan-hyllest. The Prestige, Batman og Inception.
Annonse
Abonner
Varsle om
guest
2 Comments
Flest stemmer
Nyeste Eldst
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer