Annonse

Den nye monsterserien på Netflix forsøker ikke engang når den serverer gammelt gjenbruk.

Vanligvis er jeg glad for at jeg er en tålmodig sjel, gjerne at jeg ikke engang legger merke til det som ellers kan få Internettt til å implodere av raseri. Ta Jar Jar fra Star Wars: Episode I. Jeg gikk ut av kinoen uten egentlig å bry meg nevneverdig, det var en helt grei opplevelse. Det handler om å ikke ta det seriøst om det ikke er ment seriøst. Eventuelt hadde jeg drukket for mye øl i forkant. Jeg aner ikke, men poenget er at jeg klarer å se på det meste uten å bli en surmagret kritiker.

Av og til lurer jeg på om det er en superkraft når jeg kan sitte gjennom hva andre hater, mens jeg slurper i meg en cola og knasker løs på baconsnacks. Det er tross alt bedre enn å gå rundt i raseri for alt mulig.

Men den superkraften ble satt på prøve med Shadowhunters: The Mortal Instruments, den nye serien som besudler Netflix-biblioteket. Der var det et lass av kryptonitt gitt. For jeg er nede for telling.

Selve handlingen, kort oppsummert, er at Clary Fray (Katherine McNamara) blir 18 år og da viser det seg at hun har overnaturlige evner. Hun blir introdusert til «shadowhunters», en magisk bande som jakter på demoner. Monstre, demoner, skjebne, blablabla. Du kan tenke deg til alt. Det er en helt grei konstruksjon, en av de mange som målrettet sikter seg inn på tenåringers usikkerhet og gir de en rollefigur å heie på. En serie som forteller de at «du er spesiell», noe man kan dagdrømme seg bort i.

Annonse

Den er basert på noen populære bøker fra Cassandra Clare, en forfatter som visstnok gir ut 50 bøker mellom hver George R.R. Martin-bok. En fiasko av en film ble det også. I en tid med overproduksjon av serier er det vel ikke overraskende at man forsøker på nytt i serieformat. Jeg tror ikke engang den mest positive 12-åring vil bli betatt av hva man blir servert, annet enn den fortryllende hårfargen til protagonisten. Unnskyld meg for å vite absolutt ingenting om bokserien, men noe sier meg at fansen vil bli rasende over serie-adapsjonen, med mindre noe magisk skjer i de påfølgende episodene.

Det er nesten litt skremmende hva serien formidler av underliggende budskap. Jeg ser ikke helt faren med at ungdommen i huset spiller voldelige spill, men dette her vil jeg helst ikke at de skal utsettes for. Jeg vil tro det er sunnere for en 8 år gammel jente å spille Grand Theft Auto V enn å se på kroppspresset som formidles her. Hele tiden. Jeg liker sexy skuespillere like mye som folk flest, men jeg skjønner ikke hvorfor det ser ut til å være historien her. Hadde regissøren lagt ned halvparten av innsatsen i å formidle plott som å vise at dette er mennesker som tar seg bra ut i tettsittende latex, vel da kunne det kanskje blitt litt morsomt.

Eksempel: Når protagonisten endelig innser at hun er viktig for verdens eksistens er hun avkledd og blir gitt tettsittende skinnklær for å påpeke at hennes plass her i verden er å vise frem en stram rumpe. Hele scenen gjøres om til å handle om klesplagget. Det er også den ene gangen i episoden hvor vi ser snev av givende skuespill når Katherine McNamara sender et «tuller du?» blikk til hva hun må tre på seg. Episoden er 90% kroppsfokus og 10% innhold.

Regissør MCG (karen bak Charlies Angels) sender oss på en spurt av historieformidling (han bryr seg trolig ikke). Det er jevnt over gjenbruk av Buffy og alt som kom etter som følge av denne, her er det som å forsøke å presse ned en grandiosa etter at man har spist seg mett på nydelig nyttårskalkun. Gjennomføringen er så uinspirert og uten noe som har snev av «gøy» over seg. Skuespillet er helt hinsides dårlig, jeg mistenker at det kun er blitt en tagning per scene og det skinner gjennom at skuespillerne vet at manusarbeidet er gjort av noen som tydeligvis gav et stort faen. Sett bort fra seriens to første minutter ser dette dørgende kjedelig ut, noe som er en prestasjon når man har presset inn så mange vakre mennesker.

Om serien fortsetter på dette nivået vil det eneste den er brukbar som være som eksempel på den uheldige bi-effekten seriemangfoldet gir oss. Etterspørselen etter TV-serier er nå så stor at selv venstrehåndsarbeid blir kjøpt inn på løpende bånd og sendt i beste sendetid – til sjokk og vantro for oss stakkars seere. Dette er den mest ubetydelige serien jeg har sett på lang tid.

Ny episode av Shadowhunters kommer hver uke på Netflix, men sjekk heller ut tjenestens øvrige serier av lignende (og langt bedre) slag, som The Originals, Buffy, Teen Wolf, The Vampire Diaries og Merlin.

Anmeldelsen er gjort på bakgrunn av første episode.

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
3 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer
Silje Monsen Solsvik
Silje Monsen Solsvik
4 år siden

Huffda. Jeg har lest de to første bøkene som ikke er så aller verst, så hadde i det minste håpet at dette skulle være underholdende. Da forfatteren utvidet sin planlagte trilogi til å bli stadig flere bøker ga jeg opp. Bokserien er nok ikke veldig original den heller, men jeg synes den var artig. Jeg vet at mange mente den «stjal» fra spesielt Harry Potter, men også Buffy og en del andre bøker og TV-serier. Selv fant jeg ikke større likheter enn det du finner i de fleste middels gode historiene av dette slaget. Harry Potter-koblingen handlet også om at… Les mer »

Ronja
Ronja
2 år siden

Den var vell ikke helt rettferdig. Jeg for min del er helt forelsket i serien, og synes at det er noe av det beste jeg har sett. Overhodet ikke som en dum gyselig Grandiosa

Silje Monsen Solsvik
Silje Monsen Solsvik
4 år siden

Huffda. Jeg har lest de to første bøkene som ikke er så aller verst, så hadde i det minste håpet at dette skulle være underholdende. Da forfatteren utvidet sin planlagte trilogi til å bli stadig flere bøker ga jeg opp. Bokserien er nok ikke veldig original den heller, men jeg synes den var artig. Jeg vet at mange mente den «stjal» fra spesielt Harry Potter, men også Buffy og en del andre bøker og TV-serier. Selv fant jeg ikke større likheter enn det du finner i de fleste middels gode historiene av dette slaget. Harry Potter-koblingen handlet også om at… Les mer »