For to år siden skapte Mammon litt av et rabalder. Ikke fordi innholdet var så spesielt kontroversielt (selv om en del journalister ble fornærmet av seriens skildringer av livet i en redaksjon), men fordi man ikke klarte å bli enige om Mammon var kvalitetsunderholdning eller en forsinket nyttårskalkun. På den ene siden rullet VG og Aftenposten femmere, mens andre, som Brita Møystad, tok frem slaktekniven og lagde ukentlig underholdning av underholdningen.

Årets utgave ville neppe lage mye oppstyr. Serien står rett og slett på stødigere bein. Jeg vil fremdeles nøle med å kalle Mammon for gjennomgående god TV, men den har definitivt blitt proffere i alle ledd.

For det første er historien bedre fortalt – selv om den fremdeles er for tett. For det andre er ikke dialogen like klein – selv om enkelte replikker fremdeles gir grøsninger. Og for det tredje er skuespillet gjennomgående sterkere – selv om… nei, her har jeg ingen innvendinger. Alle leverer.

Ja, selv den forferdelige vignetten fra sesong 1 med disse barna som løp rundt i skogen er byttet ut med noe langt mer kreativt og elegant. Med alle disse oppløftende forbedringstegene burde man kanskje friskemelde serien, men Mammon er fremdeles Mammon.

Sesong 2 starter med drapet på Hammern, en rappkjeftet, hardtslående og uforsonlig VG-journalist. Drapet virker i utgangspunktet å være utført av islamistiske terrorister som hater ytringsfrihet, men som vi har lært fra «24» er det trolig mektigere og hvitere krefter som egentlig står bak alt.

Som i en klassisk «24»-sesong får vi et innblikk i maktens korridorer. Den sjarmerende statsminister Wold prøver å få gjennom en utdanningsreform som skal redde Norges oljefrie fremtid, men møter motstand fra sin kyniske og kalkulerende finansminister. For å gjøre «24»-sammenligningen komplett: vår egen Jack Bauer er tilbake! Peter Verås, som i fjor avdekket en kryptisk dødspakt mellom Norges mektigste finansfolk, bruker de første episodene av sesongen på å banke kolleger på dass og sjarmere danske skjønnheter.

Det går fort i Mammon. Dunk, dunk, dunk drønner bassen i det historien hopper fra Sorkin-aktige korridorvandringer hvor alle prater fort, via lekre dronekjøringer over et nattblinkende Oslo til tette nærbilder av Peter som bryter seg inn på eiendom etter eiendom.

 Det er mye som skjer i Mammon. Altfor mye.

Fortellingen er enklere å følge enn i sesong 1, men det er lett å se for seg seriens forfatterrom dekket fra gulv til tak av ark og plansjer som skal holde orden på de utallige historiene og karakterreisene.

Det er synd, for det er deler her som virkelig har potensiale, men som får for liten tid til å puste. En skjeggløs Varg Veum (Trond Espen Seim) er karismatisk og varm som en slags Høyreutgave av Jens Stoltenberg, mens Ingar Helge Gimle maner frem en skummel hybrid av Frank Underwood og Kelsey Grammars ordfører fra Boss.

Denne adrenaliserte og amerikaniserte utgaven av norsk politikk, med oljefond, handlingsregler og lekkede Brennpunkt-intervjuer, burde nesten vært en egen serie. I stedet må de dele skjermtid med journalistene, deres etterforskning og et hav av «subplots» som enkelt kunne vært kuttet.

For å ta noen eksempler: hvorfor må statsministeren som står midt oppe i en maktkamp og nasjonal krise, også håndtere en stygg hemmelighet fra datterens fortid?

Hvorfor må Peter, i tillegg til å etterforske drapet på Hammeren, også tidligere ha hatt et romantisk forhold til journalistens kone?

Hvorfor må finansministeren både ha en personlig konflikt med statsministeren og være skaphomo?

En serie som Mammon, på bare åtte episoder og hvor alt går i skyhøyt tempo, fungerer best når historien er slanket ned til et par enkle og håndterlige ideer. Alt annet blir distraherende.

Dette førsteinntrykket skal ikke avsløre noe, men fortellingen tar etterhvert en vending den ikke helt klarer å selge. Ikke ulikt «Broen», fjorårets «Øyevitne» eller de siste Jo Nesbø-bøkene for den saks skyld. Det er fint at nordiske forfattere har ambisjoner for sine fiksjonelle univers, men vi er fremdeles i Skandinavia og det krever ekstra varsomhet å skyte med de største kanonene.

Det er synd, for de første episodene, til tross for et overfylt plott og en håndfull tåpelige øyeblikk, hadde sine fengende perioder. Nå klarer den neppe å redde seg inn igjen.

(anmeldelsen er basert på de fire første episodene)

OPPSUMMERING
Karakter