«Where are the birds? Where are the monkeys?» Pass opp, for dyrene har sett seg lei!
Menneskets dominans settes på prøve når dyrene slår seg sammen og gjør opprør. Et premiss det er ganske enkelt å gjøre narr av og det kan jo være på sin plass. Hvis man da ikke liker premissene i superheltserier, The Walking Dead eller andre serier som er grenseløse i sin virkelighetsflukt. Men noe sier meg du aldri ville sjekket ut denne anmeldelsen om du ikke er litt interessert i de mer bisarre historiene.
Zoo ble sendt i USA i sommer og ble godt nok mottatt av seerne til å bli fornyet. Selv om de 8 millionene som så premieren nærmest ble halvert i løpet av 13 episoder, vitner det uansett om at serien har en viss appell. Sommeren er høysesong for de mer lettbente seriene, som Extant og Under The Dome. Zoo har vist seg å være en av de sterkeste aktørene på seerfronten. Etter å ha sjekket ut første episode kan jeg forstå hvorfor.
Jeg er ganske enkel å tilfredsstille på seriefronten, men det kreves noe ekstra for å virkelig la meg bli revet med. Serieopplevelser av den fenomenale sort skjer heller sjeldent og toppkarakterer (eller bunnkarakter) er ikke akkurat noe jeg har for vane å dele ut. Zoo er en serie som er milevis unna begge ytterpunktene, men jeg vil ikke stemple den som middels av den grunn. Første episode er en ganske god episode blant seriene man gjerne ser på, vel vitende om at det ikke er noe som vil bli et dominerende samtale-emne under lunsjen.
Dette er en Alfred Hitchcock-light fortelling, på mange måter en hyllest til klassikeren The Birds. Serien er basert på boken Zoo av James Patterson og Michael Ledwige. Første episode gir nok kvasi-vitenskap til å forklare hvorfor løver og andre dyr plutselig slår seg sammen for å jakte på sin største fiende: Mennesket.
Med karismatiske skuespillere som James Wolk (Mad Men), Billy Burke (Revolution) og Nonso Anozie (Game Of Thrones) er det lett å la seg rive med, tross fjollete dialog og et kvinne-ensemble (Nora Arnezeder og Kristen Connolly) som sliter med å bryte ut av noen ganske stive rolleprestasjoner.
Serien har ikke akkurat ambisjoner om å bli formatets svar på filmuniversets Planet Of The Apes og gjør seg veldig avhengig av å skape spening gjennom å vise lite fremfor mye (det er tross alt ikke så enkelt å vise frem horder av dyr som angriper). Til vekslende resultat.
Men den skal få for å forsøke seg på et absurd premiss og, med handling som strekker seg fra Afrika til USA, klarer den å skape visse interessante nyanser. Viktigst av alt, den unngår de mest irriterende innslagene og blir ikke såpass brutal at det blir enda en post-apokalyptisk serie som passer seg dårlig som famileunderholdning. Zoo har en akkurat fjollete nok start til å bli ganske så gøy.
Om dette holder til 13 episoder? Det er jeg heller tvilsom til. Men første episode alene gir ikke nok grunn til å avfeie serien.
