Sinna bier og en barbergal John Pope. Falling Skies ga oss sitt beste og verste i siste sesongs fjerde episode.
Danacup, jobb og ellers travle tider forhindret meg fra å recappe de to foregående episodene, men jeg satser på å følge opp resten av sesongen.
Hva syntes vi så om fjerde episode? Det er episoder som dette som gir litt igjen til de av oss som har nektet å forlate dette synkende skipet av en serie. Ikke til å komme utenom, på sitt dårligste – som er ganske ofte – er Falling Skies eksepsjonelt frustrerende. Men med episoden Pope Breaks Bad får vi vel unte godbiter. Alt handler ikke lenger om Tom, skuespillere stråler og Weaver får befeste rollen som 2nd Mass egne Yoda, med fortune cookie-verdige sitater.
Episoden følger opp forrige ukes tragiske dødsfall. Pope tilter, ikke uventet, etter at han mistet den som stod han nærmest. Han retter sinnet mot Tom Mason og det er enkelt å forstå. Spesielt når Tom dukker opp ved graven og serverer floskler. Stopp å snakke Tom, bare stopp….
En litt vel brå endring, men vi har opplevd større usannsynligheter i seriens lange løp. Vi kan fort bli bortskjemte etter å ha hatt en hel serie dedikert til en slik transformasjon (Breaking Bad), la heller gå at Falling Skies bruker 2 episoder. For endelig har serien fått en trussel som engasjerer. Mannen har mistet alt med denne invasjonen, så med litt godvilje er det helt greit å akseptere den brå transformasjonen. Enn så lenge, for jeg undres over hvor langt de er villig til å gå. For denne episoden var den en fornøyelse i hvert fall. Ja, jeg vet. Jeg er et dårlig menneske som får mer sympati for Pope enn Tom. Men det er akk så mye gøyere!
Skuespillet til Colin Cunningham har alltid vært blant seriens beste og nå fikk han nok å bryne seg på. Med sin American History X/Breaking Bad-inspirerte hårklipp befestes den nye trusselen visuelt. Endringen i atmosfære er en befrielse, for første gang på et par sesonger er jeg endelig engasjert i hva som foregår. Han er, sammen med Weaver og Maggie mine klare favoritter. Alle med nok av emosjonell bagasje. Prektige Tom Mason blir for klisjefull, selv om eksepsjonelle Noah Wyle gjør det han kan for å gi rollefiguren litt appell. I denne episoden er han mer tilbake til å være den likandes og rasjonaliserte, i motsetningen til krigshisseren vi ble servert i sesongens tre første episoder.
Synd er det at serien blir ganske desperat etter å gjøre konflikten mer svart-hvitt enn den burde, vi gis knapt annet valg enn å heie på Tom. For Pope har gått fullstendig koko. Men overdefinerte linjer har alltid vært seriens store mangel (eller styrke, vil andre si). Og Antonys forvandling? Den har null troverdighet. Jeg frykter de kommer til å ta rollefigurene helt over i det endimensjonelle, men jeg nyter Pope i sin barberte grå tilværelse så lenge det varer. Vil han virkelig drepe Hal? Det blir spennende å se.
Det var også en ganske fin Cochise-historie, som ga en emosjonell belønning. Hele «vi mennesker er alltid overlegne romvesen»-klisjeen har irritert meg siden sesong 1, men sett bort fra den biten var det bra man i hvert fall forsøkte med et lite dypdykk i romvesen-kulturen. Her fikk også Moon Bloodgood vist seg frem. Det er bemerkelsesverdig hvor gode skuespillere serien har, med tanke på manglene den ellers utviser. At Cochise lærte hva «sorg» var, det var sesongens store facepalm-øyeblikk. Mens hele «stillheten» kanskje var det mest rørende. Jeg blir ikke klok på denne serien.
Episodens latterlige sekvens var med killer-bees, de sakteflygende drapsmaskinene ble effektivt bekjempet med spray. Hva faen? Tafatte greier, men det fikk meg til å tenke på klassikeren The Swarm. Michael Caine-filmen skremte vettet av meg som barn og jeg fikk lyst til å sjekke den ut igjen, det er utvilsomt en av de beste av det verste filmene du kan se. Anbefales!
Alt i alt, Falling Skies er den dumme serien som er frekk nok til å engasjere emosjonelt, samt få meg til å glise over befriende skuespill. Kan vi kanskje få en ok slutt etter de siste par skuffende sesongene?
Ellers:
- Med all Pope-dramatikken var det merkelig at Maggie glimret med sitt fravær.
- Weaver og bilen. Herlig! Han er gått fra Falling Skies mest endimensjonae rollefigur til nå å være min klare favoritt.
