Det er action og spådommer i sesongstarten. Serieavslutningen er rett rundt hjørnet! Hvordan skal Tom Mason og alle de andre vinne krigen med kun noen episoder igjen?
Eller rettere sagt: Hvordan skal Tom Mason vinne krigen. For det er ikke som om serien handler om noen andre. Eller hva?
La oss sette igang med recap av den siste sesongen til Falling Skies!
Kjapt om episodens handling: Episoden starter der den forrige sluttet, med Tom i en eller annen drømmeverden hvor han møter noe som har eks-konens form. Det viser seg at hele sekvensen er et frø av spådommer. Brått befinner han seg under vann, kommer seg i land, dreper en flyvende alien og dukker så opp hos sine medsoldater i 2nd Mass. Puh, de var kun en spasertur unna. Den en gang så lovende rollefiguren John Pope får lov å slenge ut et par linjer, før han er glemt resten av episoden. Folket samles. De er så vant til at Tom leker Jesus og vender tilbake for å holde en tale at de bare stiller opp på autopilot. Tom snakker, Tom taler. Ordene er absurde, men siden alt handler om Tom så jubler de. «It’s time for overkill» sier han. Manusforfatterne lytter i hvert fall. Vifte litt med et hode gjøres også.
«They’re losing their heads, bitches! OVERKILL»
De løper så til skogs, dreper aliens, dreper enda noen aliens. Før Tom dreper en overlord i henrettelses-stil. Denny dør forresten. Husker du Denny? Det går helt greit, det gjør ikke jeg heller. Et av de mange ofre for Toms skygge. Vi kan ikke ha for mange løpende rundt nå som Toms kamp mot aliens skal avsluttes. Etter alienslakt samles man rundt en brennende Denny. Tom blir bitt av noe mekanisk. Fade to black….
Det er godt å ha serien tilbake! Ja, jeg mener det. Den er en øvelse i alt som ikke skal gjøres, og det ligger en verdi i det. Som en TV-serie laget av barn i en sandkasse. Null filter. Null logikk. Mindless fun.
Det første man må gjøre når deg gjelder Falling Skies, er å raskest mulig finne ut hvilken serie den forsøker å være denne gang. Hvilken regler gjelder denne runden? For det er kun en konsekvent regel i den en gang så lovende serien: Regler er til for å brytes. Eller rettere sagt ignoreres og glemmes. Første nye regel: Skitters er ikke lenger intelligente og utrolig vanskelig å drepe, slik vi så i sesong 1 og 2. De er som dyr. Og like dødelige som den jevne Stormtrooper. Hjernekontrollen/innflytelsen til overlords har også en bemerkelsesverdig kort rekkevidde. Siden når? Ok. I det minste er det ingen superhelter å se.
For etter forrige absurde sesong med sitt superhelt-tema, fra den overnaturlige hybrid alien/menneskefiguren Lexi til Tom som fengselsnabolagets staute beskytter, er det i hvert fall litt betryggende å se at de forsøker å ta en Deus Ex Maxhina på den biten. Fordi du vet, fengselsserier og superhelter var så inn i 2014. Det var da aldri det Falling Skies skulle handle om. Tror jeg. Hvem vet hva manusforfatterne tenker på. Ei heller om de har sett tidligere sesonger.
Men nå begynner jeg å tenke for mye. Det viktigste for å nyte Falling Skies er å ikke ta den like seriøst som serien liker å ta seg selv. For da begynner man å fundere over hvorfor månebasen forrige sesong har vært som en blinkende skive i fire år uten at den ble oppdaget. Eller hvorfor et såpass sårbart punkt var dårligere beskyttet enn Death Star (i en galakse langt langt unna) og moderskipet i Independence Day. Lærer romvesen aldri? Elller hvorfor Volm venter til bisetningstid før de nevner at «hey, visste dere at det er en tusenvis av allierte der ute?» Douchebags. Huff, der begynner jeg å overanalysere igjen.
I år ser det ut som man går litt mer retro til verks. Det er Band Of Brothers Tom Mason for alt det er verdt. Tom finner sin indre hatende kriger og skal gå amok på alt av aliens som rører seg. Fordi villskapen må frem nå som fienden er svekket og ligger lagelig til hugg. Vi seere skal måpe og engste oss, for den anstendige og intellektuelle Tom Mason har med ett begynt å gå rundt med alien-hodeskaller i ryggsekken og bruker falne medsoldater som agn. Fortsetter det i denne stilen kommer han nok til å begynne å banne innen episode 4. Villbass-Tom. Imens tenker nok Pope «det var jo dette jeg forsøkte å si i sesong 1!».
Selvfølgelig handler det hele om at Tom har mistet datteren. Hun der andre også, men såpass langt ut i serien er det tydeligvis at alt nå skal handle om Tom og hans kamp mot inntrengerne. Sorry Anne. Sorgen er blitt til hat og Tom klarer ikke ivareta sjelens siviliserte del. Den som alltid forsvinner i krig. Det tok bare Falling Skies fem sesonger å komme dit. For øvrig tematikk som The Walking Dead har brukt konsekvent i fem sesonger.
Hva syntes så du om sesongstarten? Og ferden så langt?
Ellers:
- Merket du de visuelle grep? Tom har en drøm/visjon. Han stiger opp fra havet (døpt/født på ny). Han forteller sin visjon og leder flokken. Budskapet: Tom er en ny mann. Han har et kall. Han skal frelse oss alle. Blir selvfølgelig litt sært når det er raseri og hat han taler for, som en slags antikrist.
- Nei, jeg har ikke nevnt trekantdramaet. La det bare ligge Falling Skies, vær så snill.
- Så, hva er hele drømmeverden-greien? Jeg aner ikke, det er som nevnt ikke så lurt å begynne å tenke for mye på hva som skjer og hvorfor. Manusforfatterne gjør det ikke, så hvorfor skal vi?
- Ok, greit, la meg forsøke: Det er noen nye sleipe aliens som manipulerer Tom til å kverke skitters og Esphenis. «The enemy of mye enemy shall become my puppet». Alt hintet til i tidligere sesong (om manusforfatterne ikke har glemt det).
- Overkill-sitatet passet godt for seriens forkjærlighet til å la alt handle om Tom. Visuelt er han plassert i midten av folkemengden. Tom har fått en «visjon» og derfor skal alle lytte og tenke som han. Sinne og overkill er veien å gå. Kanskje alt bare er Tom som er i koma og drømmer om å redde verden? Det ville forklart mye…!
- Episodens tempo virker lovende, her var det full pupp fra første sekund. Det må vel også til for å komme seg fra A til B. Vi krysser fingrene for en innholdsrik serieavslutning.
