Mad Men tok slutt i går. Det var veldig god serieavslutning.
En av seriefinalens store styrker var karakterene. Vi ser hvordan så og si alle disse karakterene som vi elsker ender opp på samme side, utenom Harry Crane (men han er igjen bare en stor tosk).
Ikke alle serier burde slutte på en lykkelig måte, men slik Mad Men var som en serie, både når det kommer til karakterene og til det tematiske, er det passende hvordan serien avslutter nesten som en greatest hits-plate. Serien forlater oss kanskje med dype og endeløse spørsmål hengende igjen, men Mad Men var aldri en serie redd for å stille de store spørsmålene uansett om endelige svar ikke ble gitt. Serien tok også tak i spørsmålene om hva det betyr å selge noe og å bli solgt noe, og hvordan man finner roen i det.
Det som gjorde slutten så bra var at den fungerte uansett om du trodde det var Don som kom opp med ideen til Cola-reklamen på slutten eller ikke. Det man kan tolke fra serie-avsluttningen er at alt man kan prøve å gjøre i livet er å finne fred i en verden hvor det alltid vil være noen som har de beste eller de samme ideene og at det alltid vil være en kamp om å være først til å realisere og gjøre krav på dem. Dette vil alltid skje og sirkelen vil aldri bli avsluttet. Noen vil alltid finne en ny løsning og en ny ide. Om Don ikke selv kom opp med ideen til reklamen, så ville noen andre ha gjort det. Don fant sin fred, uansett om han lagde reklamen eller ikke, og det er det som er den viktige realiseringen. Alt i alt var det en perfekt måte å avslutte serien på.
Det hele ender i tråd med alt som har skjedd før i serien, men med ekstra følelser slik som man forventer og burde få av seriefinaler. Serien er tro mot sine karakterer og temaer helt til den tok sine siste skritt og krysset målstreken.
Takk for at Mad Men ga oss en flott slutt på en fantastisk serie.
Forhåpentligvis får jeg mulighet til å skrive litt mer om avslutningen av Mad Men videre.
