J. Michael Straczynski (Babylon 5) og Wachowski-søsknene (The Matrix) sliter med å servere en interessant start med sci-fi serien Sense8.
Wachowski-søsknene har siden The Matrix forsøkt desperat etter å komme opp med nok en film med stor innvirkning på popkulturens historie, uten å lykkes med det. De stopper ikke der og tar sitt nyeste smått pretensiøse, filosofiske og kompliserte plott over i TV-seriemediet. Utfordringen er at gode serier er avhengig av eksepsjonelle rollefigurer, uten det hjelper det med hverken twister eller banebrytende konsept. Det er her Sense8, enn så lenge, kommer til kort.
Det er enklere å stave serieskapernes navn riktig på første forsøk enn det er å bli fenget av en litt vel ambisiøs serie. Trass et spennende konsept og storstilt produksjon; Etter å ha overvært 3 episoder kan jeg hverken si den har spennende rollefigurer eller tar visuelle grep som gir meg særlig lyst til å se mer.
Akkurat det blir en utfordring for en serie jeg var ganske så hypet på. Netflix-formelen, med mannen bak en av mine favorittserier Babylon 5 bak det hele? Kun Wachowski-søsknene, som enten leverer eksotisk krydder (Matrix, V for Vendetta) eller sure fiser (Matrix-oppfølgerne), var et usikkerhetsmoment rundt det hele.
Deres øvrige filmer Cloud Atlas, Speed Racer og deres nyeste kalkun Jupiter Ascending er ikke akkurat salgsargument som får seriegalne til å løpe til for å se netflix nyeste tilskudd til Sci-fi sjangeren. Men det hevdes at de nevnte filmene skal være mye bedre før de ble skamklippet for å passe kinoformatet. Det er et argument som kan indikere at serieformatet – spesielt Netflix-modellen – passer de langt bedre. Kombiner det hele med at Straczynski ga oss 5 år med herlig historie i Babylon 5, en serie som først tok av i sesong 2 (hvor sesong 1 kun var å plante frø for fremtiden) så er det håp for Sense8. I hvert fall et ørlite et.
For det er nettopp håp denne serien må ty til etter tre gjesp av noen episoder. En ting er å ta seg god tid, men dette her er litt vel ekstremt, for kjipere forrett skal man lete lenge etter. Det er like givende som å spise en skål med havregryn. Ja, jeg vet havregryn er sunne greier, men av og til ønsker man noe litt mer stimulerende for smaksløkene. I likhet med Babylon 5 har Straczynski her en 5 års plan, men vil første sesong bli såpass givende at han kan gjenta suksessen fra 90-tallet?
Premisset er ganske Touch– og Cloud Atlas-aktig, her foregår historiene på flere ulike steder. Vi følger 8 personer som befinner seg i 8 byer. Deres sinn er koblet sammen på uforklarlig vis og de jaktes alle av en hemmelig organisasjon. Om en er godt på å skyte kan de 7 andre forsyne seg av den egenskapen og om en er kåt kan følelsen fort lekke over til en av de andre. Noe som merkelig nok ikke benyttes til å gi oss litt komisk avlastning fra all den prekende underliggende moralen og overseriøse visuelle tone. Det er både spennende og litt forstyrrende at regien ganske bevisst gir oss en ulik sjanger for hver lokasjon. Spesielt når de da lekker over i hverandres verden.
Det er et paradoks, siden vi her har noen ganske atypiske rollefigurer. Her har man trans-seksuelle Nomi (Jamie Clayton), DJen Riley (Tuppence Middleton), buss-sjåføren Capheus (Aml Ameen), forretningskvinnen Sun (Bae Doona), filmstjernen Lito (Miguel Silvestre), forskeren Kala (Tina Desai) og innbrudstyven Wolfgang (Max Riemett). Men den mest tradisjonelle TV-rollefiguren av de alle, den unge politimannen Will (Brian J. Smith fra Stargate Universe) ender opp som den mest engasjerende. Han gir oss noe velkjent, de andre bare bruddstykker der hvor vi trenger et bedre fundament. Det er ikke bra og episodenes struktur, samt lite sjarmerende skuespill, er årsaken. Nomi er nok den som kan sies å ha det mest unike drama-elementet, selv om hennes kjærlighetsforhold virker litt vel sukkersøt og kunstig. Så har vi den litt klisjepregete og mystiske Jonas (Losts Naveen Andrews) som forsøker å hjelpe de i ren Yoda-stil. Godeste Naveen er en påminner om hvor fantastisk Lost-rollefigurene var fra første stund. Noe Sense8 ikke makter å få til.
Frykten jeg har er at ambisjoner ser ut til å ha overskygget helt elementære fortellergrep, blant annet dette med å tidlig servere oss et eller annet som kan hekte på seeren. Innspilling har funnet sted i 8 ulike byer og rollefigurenes historier er flettet sammen på en måte som knapt gir oss et minutt eller to med en, før vi hopper over til et nytt sted i verden – som gjerne har en litt annen sjanger. Det gir en kaotisk følelse og det er vanskelig å la seg rive med. Det blir litt vel slitsomt i lengden.
Det blir som å fiske uten krok. Motivasjonen jeg har for å se mer er for å kunne komme tilbake og fortelle dere lesere om det hele til slutt ble bedre. I tillegg spiser jeg havregrøt hver morgen, så jeg klarer fint å starte med litt traust måltid. Dagen er ung. Potensialet er der i det minste jeg får ta en for teamet. Til seriens forsvar skal det nevnes at Netflix-modellen tillater mer tålmodig og langdryg oppbygging, sesonger er her et puslespill fremfor enkeltstående kapitler. Komedien Bojack Horseman er et eksempel på noe traust som til slutt endte opp både rørende og morsom. Jeg lar tvilen derfor komme serien litt til gode.
Hvor mange episoder bør man gi en serie på å gjøre oss interessert? Om 3 er svaret, da feiler Sense8. Om det er noen trøst er traileren ganske kul (du kan se den øverst i artikkelen).
Serien premierer 5. juni på Netflix. Førsteinntrykket er basert på de 3 første av seriens 12 episoder.
