Girls 4.1 «a grim portrait» – nok en rumpeoverskrift

«Du er så vakker og så er du så stygg» lød et av de mange bisarre og til tider treffende sitatene fra sesongpremieren til Girls. Når jeg nå sitter her og forsøker å skrive en oppsummering av en serie som vet å irritere meg, tror jeg at det der er mer passende enn det meste. Girls er vakkert. Girls er stygt.

Det er litt rart med det hvordan serien opptar såpass mye tankekraft når jeg ser på den, men fort glemmer hva som egentlig har skjedd i tidligere episoder. Jeg var skråsikker på at jeg fortsatt hadde en halv sesong å ta igjen før premieren, men det viste seg at jeg hadde sett alt. Det må vel være alderen, kanskje herkesteknikken til Lena Dunham som i sin tid svarte på kritikk om serien med at «de som ikke liker den er for gamle til å skjønne den» traff en nerve. Og gjort meg smått dement i samme slengen (hun har nok også rett, jeg er for gammel til å skjønne alt som foregår i Girls. Å bli pappa som 20-åring og dra ut i arbeidslivet som 13-åring frarøvet meg muligheten til vandre hjelpeløs rundt i 20-årene mine. Bleier måtte skiftes!). Men gjennomgangen hjalp. I det jeg skummet gjennom siste halvdel av sesong 3 slo lyset seg til slutt på igjen og jeg kom på at sesongavslutningen egentlig var ganske grei.

Annonse

Nå er vi tilbake her med Hannah på vei til å dra dit mange kvinner (og menn) har dratt før: en eller annen institusjon som lover å åpne dørene våre drømmer er fylt med. Episoden åpner med en lignende scene fra seriens første episode, sikkert for å vise oss at det går fremover med vår håpløse protagonist. Nå får hun skryt fra foreldrene og kan vise frem kjæresten sin. Alt ser ganske så håpefullt ut inntil hun åpner munnen og lirer av seg en passiv-aggressiv tale blandet med fornektelse og bitterhet. Så alt for stor fremgang er det ikke for Hannah. Men kanskje litt.

Det var merkelig nok en ganske så fornøyelig Hannah å følge denne episoden, trass i at innstillingen hennes er like sjarmerende som morgenånde. Kjemien mellom Hannah og Adam er som alltid det som fascinerer og gleder mest. For øvrig, for en herlig reklame stakkars Adam måtte bli med i. Han er fortsatt fylt med 20-åringers idealisme i en evig kamp mot livets harde realiteter. Det er deprimerende, derav en passende reklame å spille i. Om enn litt vel åpenbar symboleffekt. Det var ingen enkel dag for Adam dette her, den endte med at han så sin be.. ehh.. halvdel kjøre avgårde. Venter modenhet?

Vi må vel snakke litt om rumpescenen også (tilgi meg mamma). Det er slike scener som det der som gir Girls overskrifter i tabloidene og jeg er ikke hellig overbevist om at Lena Dunham har rene og pene artistiske begrunnelser for å skrive inn slikt. Hun er ikke engang fylt 30 enda og har alt utgitt en selvbiografi, hun liker å være i rampelyset (med mindre det var titalls millionær som fristet henne). Har hun mistet litt fotfeste? For om vi skal forsøke å finne en god historie-grunn til hele nesen-opp-i-ræva scenen, annet enn at hun har hørt for mye på Jennifer Lopez grusomme Booty-låt: Marny er den vakreste på utsiden, men hennes handlinger – også i denne episoden – er vulgære og stinker av løgn og falskhet. Jentens totale mangel på selvbilde og selvrespekt vises visuelt, for her har man kontrastene som regissører er så glad i. Som den vakre blomsterengen. Gå litt nærmere og du finner all slags ekle krypdyr. Alt er en fasade. David Lynch-style. Men jeg tror ikke det var så nøye gjennomtenkt som drømmen om overskrifter.

Men rumpefokus er så 2014 og Dunhams desperasjon etter å vise at serien fortsatt er banebrytende blir litt for påfallende. Det føltes hverken banebrytende eller noe som var nødvendig fra et kreativt standpunkt og med det er jeg redd den en gang så ærlige komedien kanskje har forvillet seg over i markedsføringsavdelingens korrupte klør. Jeg vil mye heller snakke om de morsomme scenene, for det var endel av dem. Den nevnte reklamen, stort sett alt Elijah sa og de kleine og flaue forsøkene fra Marnie å skape humor mellom sine håpløse låter. Der er serien vakker. Utenom det, det blir fort kjedelig om Adam eller Elijah ikke er med i scenen. Der har en serie med navnet Girls en utfordring.

Hva syntes du?

 

Om forfatter

Vidar Daatland
Vidar Daatland
Vidar Daatland er grunnlegger og redaktør av Serienytt.no, som han startet i 2011. Med bakgrunn fra norsk mediebransje har han fulgt utviklingen i TV-serier og strømmemarkedet tett siden de første internasjonale plattformene gjorde sitt inntog i Norge.
Annonse

Premierenyheter
Se hva som kommer

Intervjuer
Bak kulissene

Personvern

Serienytt.no benytter «cookies» (informasjonskapsler). En cookie er en liten tekstfil som blir lagret på din harddisk av nettstedet du besøker. Filen inneholder informasjon og blir blant annet brukt til å støtte deg som bruker og til statistikk. Det medfører ingen sikkerhetsrisiko for deg, og gjør at vi kan tilby deg en tjeneste som virker best mulig. Funksjonen kan slås av i de fleste nettlesere gjennom et menyvalg som «innstillinger», «sikkerhet» e.l.