Man kan ikke imitere seg til suksess, men man kan kjøpe seg unna den totale fiasko. Noe Marco Polo er et godt eksempel på. 

Netflix ønsker å innta Asia og gir oss derfor en serie om Marco Polo – handelsmannen foreviget i historiebøkene for sine beretninger om sitt opphold i middelalderens Asia. Utgangspunktet er strålende, gjennomføringen dessverre for fantasiløst og «vestlig» til å få den opp av sumpen av middelmådighet. Burde Netflix hatt baller nok til å la asiater ta seg av jobben?

Det er nok av myter omspunnet Marco Polo, men de fleste historikere er enige om at han i et par tiår år var en noe ufrivillig gjest hos Kublai Khan (i det minste at han befant seg i området). I TV-versjonen blir han oppjustert til å bli både soldat og kampsportekspert, i tillegg til at han som rådgiver står bak de fleste strategiske og taktiske valg til den store Khan. Det er et ekko av imperialisme over det hele, vestlige manusforfattere med frekkhetens nådegave. En enkel europeer er i dette universet en av de viktigste årsaker til at Kublai Khan oppnådde alt det han gjorde. Det blir litt ufrivillig komisk, desperasjonen etter å skape en protagonist vi skal heie frem avslører manusforfatterens manglende perspektiv og gangsyn.

Jeg tør påstå serien ville vært like interessant og mer troverdig om Marcos rolle ble betydelig redusert. Men det blir vanskelig, serien heter tross alt Marco Polo og man må vel gi han langt mer å gjøre enn hva historiebøkene gir grunnlag for. 

Men taktikken er velkjent for Netflix. En amerikansk gangster ble brukt i Lilyhammer for å lure seere til å engasjere seg i norske rollefigurer, mens en hvit middelklassekvinne ble brukt for å lure seerne til å bli kjent med de sprø medfangene i Orange Is The New Black. Ulempen er at grepet begynner å bli repeterende.

Annonse

Det er dette som gir serien et av mange problemer hvis vi først skal slå på hjernens analysedel. Jeg hadde ikke problem med å binge-watche sesongens ti episoder og jeg kjedet meg sjeldent. Men det må være lov å forvente mer av en slik storsatsing som Marco Polo, middelmådig manus og skuespill reddes av alle pengene som kastes på prosjektet.

At denne serien sammenlignes med fantasy-serien Game of Thrones er forresten like håpløst som å sammenligne Band of Brothers med Battlestar Galactica eller The Walking Dead. Det er to vidt forskjellige utgangspunkt, vi har nok av serier som gjengir en noe fiktiv gjenfortelling av historiske hendelser til å bruke som referanse. Juvelen Game of Thrones er ikke blant dem, den er kongen innen fantasy, ikke episke periodedrama.

For nevnte sjanger er selve kronjuvelen innen den seriøse delen av TV-bransjen. Brideshead Revisited og tidenes mest populære miniserie North and South på 80-tallet satt en god standard og de siste par tiår har vi druknet i godbiter. Det være seg Downton Abbey, Mad Men eller mer krigerske versjoner som det Marco Polo forsøker på.

HBO har Rome, Starz har Spartacus, BBC har The White Queen og Showtime både Tudors og Borgias. Selv History Channel har forsøkt seg med Vikings. Netflix har tatt et godt jafs av pengebingen for å bli med periodedrama-klubben med sin egen Marco Polo. Det virker i utgangspunktet som et klokt valg, dessverre ble det ikke like nyskapende som Lilyhammer og Orange is the New Black ble for komediesjangeren og House of Cards ble for politisk drama. Netflix har vært flinke med sine første forsøk innen en sjanger, mens de har slitt litt med å følge opp med sesong 2. Nå sliter de også med å ha samme slagkraft på sine ny-satsinger. Det gjør meg litt smånervøs for neste års Daredevil, hvor Netflix inntar superheltsjangeren. Men jeg skal ikke ta sorgene på forskudd, ei heller spore helt av i anmeldelsen.

Marco Polo 44

Når det kommer til Marco Polo så er den dessverre for Netflix langt unna de beste seriene sjangeren har å by på, til det har man vært for redd å finne sin egen vei og unngå etablert vestlig sjangerkonvensjon. Selskapets innholdssjef Ted Sarandos kan neppe være særlig fornøyd med at tidenes nest dyreste serieproduksjon (bak Game of Thrones) ikke blir av større betydning enn denne helt ordinære serien.

At det er kastet penger på produksjonen er synlig, det er ikke det som hemmer Marco Polo. De norske regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg har fått lekt seg med topp utstyr, omringet med kvalitetsfolk og hatt anledning til å filme i ulike land. Det er visuelt nok av nydelige scener som spesielt de som har kjøpt seg stor og dyr TV kan være fornøyd med å beskue. Utfordringen blir at de her er blitt bedt om å la seg inspirere av asiatisk filmkultur.

Kinesisk film har mange kampsport-perler, for ikke å snakke om Japansk film med Akira Kurosawa, en filmguru og mesterregissør innen drama som har inspirert og formet bransjen og standarden i øst. Jeg tviler ikke på at både produsenter og regissører har pløyd gjennom det som er av asiatiske filmperler. Men inspirasjonen har endt med imitasjon og resultatet blir litt for ofte både ufrivillig komisk og parodisk. Den fellen har de norske regissørene også falt i, mens Alik Akharov og Daniel Minahan, to av seriens andre regissører, får det litt bedre til i sine respektive episoder. Det hjelper litt å ha kostymedesinger Tim Yip i teamet, det burde vært flere med asiatisk filmbakgrunn bak kamera.

Noe av det mest komiske er en blind kung-fu munk som har fått navnet Hundred Eyes. Nei, jeg tuller ikke. Han overgår alle med sine ferdigheter og fremstår som en middelaldersk versjon av superhelten Daredevil. I en scene fanger han en slange med hendene, i en annen banker han opp topptrente leiesoldater. Godeste Hundred Eyes ser ut til å ha forvillet seg inn i feil historie. Jeg kunne, med noen små endringer, sett for meg han i asiatiske filmer som Ying Xiong (Hero), Wo Hu Cang Long (Crouching Tiger, Hidden Dragon) og Yip Man (IP Man) – eller amerikanske The Matrix for den saks skyld… Her blir han mer en parodi på asiatisk film. Ulike sjangerkonvensjoner kolliderer innad i serien og det forvirrer og gir dårlig flyt. Det er som alle de ulike dialektene til skuespillerne, det er nesten like mange av dem som det er skuespillere.

Og hvor er de episke rollefigurene? Tross de episke rammene på produksjonen hjelper det ikke særlig med et ordinært manus og rollefigurer som sliter med å bli den etterlengtede «larger-than-life» karakteren som vi seere elsker å omfavne.

Rome hadde Titus, Mark Antony og Lucius, Spartacus fikk helten sin supplert med Crixus og Gannicus samt et hav av fantastiske skurkeroller og Borgias hadde tidenes pave med Jeremy Irons rollefigur Rodrigo Borgio. Marco Polo har en tafatt Marco Polo og flere gjenkjennelige utgaver av rollefigurer vi har sett før. Kublai Khan (Benedict Wong) og søsknene Jia Sidao (Chin Han) og Mei Lin (Olivia Cheng) er gode unntak med potensial, i tillegg liker jeg merkelig nok Hundred Eyes – tross at han har gått seg vill. Deadwood er kanskje det periodedramaet med de beste rollefigurene, jeg skulle ønske at regissører som Alik Sakharov og Daniel Minahan i enda større grad hadde klart å få til her hva de fikk til i andre serier de har regissert episoder av (som eksempelvis Deadwood, Game of Thrones og Rome). Det  faller vel nok engang tilbake på manus. Spesielt episodene serieskaper John Fusco står bak blir for campy til at det fungerer.

Med en nesten helasiatisk rollebesetning og solide pengesekk hadde Netflix her, som med Lilyhammer, en gylden mulighet til å gi en TV-serie mer på premisset til den kultur som eksisterer der handlingen finner sted. Lilyhammer er en suksess fordi man plasserte en amerikaner i norsk kultur – med et produksjonsteam bestående av mange nordmenn. Så hva gjør nordmenn i produksjonteamet til en serie som plasserer en europeer i Asia? Dessverre har Netflix feiget ut og satset på et produksjonsteam bestående av europeere og amerikanere. Det blir imitasjon av den asiatiske stilen fremfor en følelse av noe genuint og ekte. En fisk blir bedt om å klatre i et tre. Med mindre du heter Quentin Tarantino blir imitasjonsleken litt vel tøff å få til.

Akkurat der står serien i fare for å bli oppfattet som et hån blant det asiatiske publikum.

For oss vestlig publikum vil jeg nok tro at serien gir 10 timer med en ok fortelling pakket inn i en imponerende og påkostet produksjon. Den har herlig koreografi og gode actionsekvenser, å se en naken dame banke opp en gruppe soldater er en fornøyelse og gir oss kampsportscene strippet for forfengeligheten og sensuren filmene innen samme sjanger så ofte lider av. Med unntak av de første par episodene er nakenheten er for det meste forståelig fremfor påtvunget. Men den våger aldri å vise en naken mann, ei heller brutaliteten vi har sett i andre serier, selv om den til tider er nesten like grafisk og vågal som Spartacus. Den har absolutt sine øyeblikk. Selv om den som så mange andre serier  ikke har råd til å vise alt den burde vise. Ikke minst store slag, der sparer man seg inn på klippingen og håper et stort finaleslag skal gjøre oss seere fornøyd. Noe Rome også led av (men merkelig nok den langt billigere Spartacus gang på gang fikk til).

Det blir aldri dårlig eller direkte kjedelig, men til syvende og sist blir man middelhavsfarer i en sjanger fylt av originale enere. Blir det nok en sesong håper jeg de nødvendige tilpasningene blir gjort slik at serien kan ta steget opp i toppklassen. Til det trengs det noen nye skuespillere og grundigere manusarbeid.

Hva er dine tanker om serien? Noe du lurer på? Nøl ikke med å rope ut i kommentarfeltet!

Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer