At universet vårt stadig vokser, hvordan øyne kan ta inn og visualisere en hel verden og teorien om at hvis man reiser raskere enn lysets hastighet, snur og reiser tilbake igjen så vil man reise i tid. Slike ting fascinerer og forbløffer meg. Det samme gjelder serien Louie, som i sin fjerde sesong fortsetter å være en genial manns bisarre eksperimentering både foran og bak kamera.

[quote_center]»Louis C.K. er TV-seriens svar på Orson Welles. Bare morsommere.»[/quote_center]

På scenen er Louis C.K. en mesterlig komiker som vet å finne ut hvor grensen går for så å, med sitt sedvanlige rampete glimt i øyet, tråkke over den mens han serverer oss sitt skjeve og nølende smil. Det er vidunderlig, samt litt provoserende. Det samme går for mannens serieprosjekt Louie. Der fortsetter han å leke seg. Det er tankeprovoserende og uvant, på sitt beste når han finner tematikk ingen andre har våget å ta for seg.

Han eksperimenter også til stadighet med format. Denne sesongen serverer han historier over flere episoder, slik han gjorde med David Lynch-episodene forrige sesong, og beveger seg mer og mer vekk fra enkeltstående episoder. Det oppleves mer strømlinjeformet, uten at kaoset og fullstendig mangel på forutsigbarhet forsvinner. Unntaket er nå Louis C.K. tar en stor risiko med to episoder som nesten utelukkende tar for seg Louie som ungdom. Givende episoder, men noe uvanlig med en struktur som er mer tradisjonell. Snerten forsvant litt.

Det merkes også at det selv for Louie er litt vanskelig å finne de unike emnene, selv med to års pause siden sesong 3. Men han finner en løsning, for han tar han velkjent tematikk som kjærlighet og farsrollen og finner en presentasjonsform med egenart. Ord kan ikke beskrive hva som skjer, men det er enkelt å beskrive opplevelsen av å se det: Jævlig bra! Det er forbløffende. Morsomt, irriterende, provoserende og rørende, det gir en opplevelsescocktail jeg unner alle å få servert.

Annonse

Det hele mens han fortsatt viser at han mestrer variasjon, for her er alt fra tunge tema som savn og forelske i fokus, før kroppshysteri, fedme og onani blir episoders røde tråd. Herregud som jeg elsker denne serien!

Louie Seinfeld 2

Sesongens gjesteskuespillere inkluderer kjentfolk som Jerry Seinfeld, Sarah Silverman (begge som seg selv), Yvonne Strahovski og Jeremy Renner – det var også meningen at Philip Seymour Hoffman skulle bli med i to episoder, men den eminente skuespilleren gikk bort på tragisk vis før innspillingen startet.

Best av samtlige gjesteskuespillere er Charles Grodin i rollen som en helsprø doktor, det gir noen helt fantastiske dialoger med Louie. I tillegg må jeg nevne Hadley Delany og Ursula Parker som spiller Louies døtre, de er forbløffende gode skuespillerinner. Men stjernen er og forblir Louis C.K. som viser at han er like mesterlig skuespiller som han er manusforfatter og regissør. Sesongen bekrefter nok en gang at Louis C.K. er TV-seriens svar på Orson Welles. Bare morsommere.

Det er en sann glede å overvære en slik nyskapende serie som selv i sin fjerde sesong holder høyt nivå. Det hele overværes mens latteren sitter løst og hjernen arbeider i høygir for å ta inn over seg alt fra cinematografi til tankeprovoserende betraktninger og perspektiv. Louis C.K. transformerer komedie fra det simple til det kunstneriske og sofistikerte. Uten et milligram med snobberi. Det er helt rått å overvære.

Annonse
Abonner
Varsle om
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer