Etter tre episoder med spenning, skrekk, action og god dose sjokk-scener tok The Walking Dead denne uken det mer med ro og fokuserte på utforskning.
Det er vågalt å la en hel episode hvile på skuldrene til Beth. Hun er en av seriens svakere og mer anonyme rollefigurer og etter at hun forsvant på mystisk vis forrige sesong kan det ikke akkurat sies at jeg har boblet over av spenning for å finne ut hva som skjedde. Ei heller ser det ut som resten av gjengen var særlig interessert i hennes skjebne, selv ikke søsteren Maggie har spurt om det.
Forrige gang Beth var i fokus var Daryl med henne, og dynamikken de imellom reddet den episoden. Men det var langt fra forrige sesong beste og at man her våger å gjenta bedriften, men nå uten Daryl, det er ikke en enkel nøtt å knekke.
Men episoden fungerte overraskende bra til tider, selv om den var langt unna kvaliteten til de foregående. Beth har havnet på et sykehus og for første gang på flere år fikk vi endelig et lite innblikk i hvordan ståa er i de mer urbane områdene av den zombifiserte verden.
Dette har vært seriens store savn, for den har vært for glad i å holde seg til et sted – som gjerne er langt ute i ødemarken. Dette har sin naturlige forklaring med prislappen på stadig skiftende og nye sett, men med den suksessen serien har – som utvilsomt betyr enorme summer inn i kassen – er det på tide at man hever baren litt. I sin 5. sesong trengs det nye miljø å utforske, noe vi her fikk så til de grader.
Det ble også nok av nye fjes å bli kjent med. Nok en gang tyr man til å vise ganske ekstreme utgaver av personer og grupper. Mens guvernøren var stormannsgal og Terminus-gjengen valgte den uspiselige kannibal-livsstilen har Beth havnet i merkelig gjeldssamfunn. Her lever stort sett alle i gjeld til noen og må bidra for å ha livets rett. Du betaler ikke skatt, du betaler med tjenester.
Det skumle er at «bidra» gjerne betyr at en ung kvinne må akseptere at mannfolk gjør som de vil med henne. Beth var alene og omringet av en gjeng som – tross rene og pene klær og et sivilisert ytre – var minst like farlig som guvernøren.
Tross at vi for 2. episode på rad ikke fikk noe Daryl (med unntak av forrige episodes fem sekunder) så klarte Beths historie å fenge nok til at savnet ikke ble for stort.
Det var mest følelsen av at serien forsøker noe nytt. Endelig fikk vi et lite innblikk i andre deler av verden og produsentene begynner smått å utvise samme selvtillit som vi så i Breaking Bad når det kommer til cinematografi. Her leker man seg med ulike måter å vise de mer skumle sekvensene. Det forhindrer at zombieangrep blir for repeterende, med bruk av slow-motion, mørke og heftig klipping akkompagnert med et lydspor som fyller rommet. Mer av det takk!
De nye rollefigurene var derimot litt mer av det samme vi har sett før. Gorman, som endte sine dager som matbit for sin tidligere «eiendom», var uten dybde. Sjefen Dawn Lerner (Christine Woods) var nok en sjef som var splitter pine gal. Doktor Død var den mest interessante, mens Noah (Everbody Hates Chris stjernen Tyler James Williams) var en ganske rett-frem-ungdom.
Med så mange galninger der ute kunne det vært forfriskende å se Rick og co. møte på en gjeng siviliserte mennesker og se hvordan det hadde gått. Den som venter får se, enn så lenge er trangen til å vise ulv i fåreklær såpass sterk at vi får leve med det.
Episodens viktigste bidrag var å gi noen flere lag til Beth og vise at hun har tatt steg. Hun er langt fra den uskyldige og naive jenten, hvor hun på slutten var i ferd med å ta livet av «rivalen» sin før Carol ble trillet inn. Godt for henne! Men tross løkskrellingen er hun og forblir et godt stykke unna seriens sterkeste rollefigur og jeg ser gjerne at fokuset vinkles mer over på gruppens kjernemedlemmer.
Det var en helt grei episode. Forhåpentlig blir det ikke nok et opphold fra resten av gjengen neste uke.
