Brody er borte, men baby-Brody skaper nok av utfordringer for vår alles favoritt-dysfunksjonelle-superagent Carrie Mathison.
Etter cluster-fuck avslutningen av forrige sesong, hvor Homeland for alvor gikk fra karakterdrama til handlingsdrevet galskap med alt for mye å fortelle på alt for liten tid, er det kjekt å se serien bevege seg litt tilbake til røttene.
Vi fulgte forrige sesong tett her på Serienytt.no, men det var vel ikke akkurat planen at denne serien skulle sparke igang høstens episode-oppsummeringer. Men tross at Homeland er et stykke unna de beste seriene, noe med sesong 4-starten ga såpass kribling i tastaturfingrene at jeg like godt slengte meg rundt for en liten oppsummering. Om vi tar oss tid til å følge den ukentlig er vel mer usikkert, vi får se hvor engasjerende sesongen viser seg å være.
Tross sine svakheter, sesongstarten lykkes med å vekke interessen litt til live. For første gang på lenge føltes ikke Homeland som en 24-klone. Selv om spenningen fortsatt skapes ved at ingen hører på protagonisten, som så må trosse ordre og gå sine egne veier.
Greit nok det, men dette er vel et par episoder hvor vi alle skulle ønske Carrie hørte litt mer etter. Jeg vet ikke hvor mange diagnoser man kunne stilt på Carrie (i følge søsteren ingen…), men at hun er ganske ødelagt innvendig er sikkert og visst. I løpet av et par episoder sprenger hun et bryllupp uten at det preger henne nevneverdig, og avslutter det hele med å bli fristet til å drukne stakkars baby-Brody. Hun fortsetter også å vise at hun gjør hva som helst for å få viljen sin. CIA-sjef Lockhart blir avslørt for noe hun selv definerer som landssvik, men fremfor å ta saken videre bruker hun det for egen vinnings skyld. Vips blir hun sendt tilbake til Islamabad. Noe baby-Brody sikkert kan prise seg lykkelig over.
Rekk opp hånden de som heier på Carrie. Ikke det nei? Forundrer meg ikke. Hvordan den kvinnen kan ende opp som stasjonssjef er seriens største prøvelse innen «suspension of disbelief».
Etter et par episoder med Carrie-manipulasjon for å komme seg tilbake i felten blir hun avkledd av søsteren. Skarpt, en kanskje litt mye brudd på show-don’t-tell regelen? Den jevne seer ville vel klart å resonnere seg frem til Carries motiver. Vi blir fortalt det åpenbare. Carrie er livredd for å være i nærheten av ungen sin, med en depresjon som gjør at hun føler lite for avkommet sitt (for øvrig ikke uvanlig for nybakte mødre å oppleve slikt, og det uten å ha gått gjennom alt Carrie har gjennomgått). Carrie anser det beste for både henne og baby-Brody at hun alene drar til Islamabad for å avsløre hvem det er som lurte de og iscenesette mordet på agent Sandy (herlig spilt av Corey Stoll).
Forresten god å se at Peter Quinn er blitt gitt mer tid på skjermen. “Fuck you Carrie” var å sette ord på det flere av oss seere nok tenkte. Scenen hvor han hadde en hyggelig samtale med one-night-stand jenten var et fint øyeblikk. Quinn har sine indre post-traumatiske-stress demoner og det blir spennende å se hvor det hele ender for hans del. Han er viktig for å få frem det moralske helvete som rollefigurene befinner seg i. Noe sier meg at hans lojalitet fort kan bli satt på prøve.
Også Saul (Mandy Patinkin) har nok av indre konflikt å håndtere, da han ikke akkurat har funnet seg til rette i den private sektoren. Som en endelig bekreftelse på at indre konflikter og karakterutvikling igjen kan bli en viktig del av serien. Han ender nok fort opp ved Carries side igjen, til frustrasjon for sin bedre halvdel.
Det er en start uten de store irritasjonsmomentene som ødela så mye av de to foreågende sesongene. Hvorvidt den klarer å holde seg unna akkurat det er vel heller tvilsomt, men med en så forstyrrende og annereledes rollefigur som det Carrie er så blir det vanskelig å ikke følge med videre. Hun er noe ulikt det meste annet på TV. Irriterende og skremmende, men med Brody borte og med henne på trygg avstand fra Baby-Brody er det jo håp for at hun vil fortsette å engasjere og provosere oss TV-seere.
Det som gir de to første episodene, eller rettere sagt den første, noe ekstra er hele portretteringen av operasjonsrommet hvor Carrie og kompani er dommer med makt til å sende avgårde bøddel i form av en bombe. Det er noe forstyrrende over at millioner av mennesker lever i konstant frykt for dronene som flyr over hodet på dem. Homelands nådeløse og rystende miljøskildring, hvor man dømmer mennesker til døde på sviktende grunnlag det ene øyeblikket, for å holde et surprise-party i de samme lokalene sekunder etterpå, fungerer for sjokk-effekt. Det gir en vemmelig følelse og om serien er ute etter å score noen politiske poeng så gjør den en god jobb. Akkurat det er særdeles god TV. Seeren tvinges til å tenke litt moral oppe i det hele. Selv om droneproblematikken fort blir litt utvannet siden vi også så den i comeback-sesongen til 24 nå i sommer.
Så gjenstår det å se om drone-problematikken og spionthriller-elementet klarer å nærme seg klassikerne fra 70-tallet, eller første sesong av Homeland.
Hva syntes du? Er du lei av Homeland, eller gir en Brody-fri sesong mersmak? Del gjerne med oss i kommentarfeltet.
Ellers:
- Produksjonsverdiene fortsetter å være høye. Tenk om alle TV-serier hadde lagt like mye arbeid ned i hver episode?
- Scenen med piloten som konfronterte Carrie var en fin vri. Den sørget for litt mer balanse. Ikke alle er så distanserte og med en så kjølig og logisk brist av resonnering som Carrie og kollegene.
- Aayan Ibrahim (Suraj Sharma) er en rollefigur det var vanskelig å bli klok på. Som eneste overlevende, med hele familien sin slaktet av drone-Carrie, er han bemerkelsesverdig upåvirket av det hele. Var mer redd for å bli kjendis enn opprørt over tapet av familien. Skuespillet virker ganske så dafft på dette området.
- Overvektige kan ha sex på TV. Hvem hadde trodd det? Godt å se at det ikke bare er rollefigurer som ser ut som fotomodeller som kan ha litt sengekos. For øvrig en veldig likendes rollefigur, godt med noen normale blant alle de ødelagte menneskene.
- James Rebhorn, som spilte faren til Carrie, døde tidligere i år. De har valgt å ikke la rollefiguren dø off-screen.
