Etter at radioens inntog ga mange humoristiske øyeblikk i forrige episode, ble teknologien denne uken satt til side for en mer filosofisk tematikk.
Dette var episoden som mer enn noen handlet om veivalg. Thomas sin telefon-oppringing om et kurs i veivalg var en ganske så teskje-modus for å sette det tematiske premisset.
Mary har hatt en boy-toy i en uke og fremfor å gjøre henne sikker i veivalget sitt har det medført en u-sving. Er vi tilbake til det evinnelige trekantdramaet fra forrige sesong? Mary er og forblir en av de mest ubesluttsomme personene i Downton.
Stakkars Lord Grantham har alt begynt å gjøre lekser for å være best mulig forberedt et liv med Mary ved sin side. Han viser noen smått klengende tendenser, spørs hvordan han vil ta det når han får vite at Mary ser ut til å ha innfunnet seg med at det var mer begjær enn kjærlighet som styrte henne. Han virker jo som en anstendig kar – men om han har en skjult mørk side kan dette fort bli mer dramatisk.
Mary klarte nesten å rote seg inn i nok en skandale, noe hun helst ville unngå etter affæren med Mr. Pamook. Det hele holdt på å bli nok en sladderaffære da Spratt fikk øye på dem i det de forlot hotellet. En snartenkt Lady Violet fikk han av sporet. I tillegg fikk hun anledning til å moralisere litt overfor Mary. For i 1924 var ikke slik oppførsel akseptabelt.
Hun klarte også å lire av seg en fantastisk kommentar om at lidenskap var noe man først følte når mor ga tillatelse til det. Det virket absurd at selv konservative Violet oppriktig kunne mene noe slik, og tilfeldigvis gjorde et besøk av den russiske Prins Kuragin det klart at Violet nok selv har hatt noe på gang i sine yngre dager.
Ellers har Tom fortsatt sitt veivalg å fundere over, uten at det er noen fremgang i denne episoden. Cora blir fristet av beileren Simon Bricket, men hun takker høflig nei selv etter at Lord Robert til stadighet behandler henne med en arroganse som ikke er en Lord verdig. Cora har noen valg å ta, for hun viser tydelig at hun ikke er fornøyd med sin passive rolle i alt som foregår. Såpass at hun til og med er nostalgisk og lengtende til krigens dager – hvor kvinner fikk mer å gjøre på.
Godeste Robert må nok snart få orden på sakene sine, for den gretne og arrogante tilnærmingen til alle rundt seg begynner å slite på.
Ellers er Bates med ett blitt interessant for lovens lange arm. Han er og forblir alt for lite med i denne serien og vi er enda ikke klokere på om han hadde noe med drapet på svinet Green. Han er vel den eneste klare mistenkte vi seere er blitt presentert, som tilsier at han ikke har noe med det å gjøre. Vi får se.
Så er det forholdet mellom Carson og Hughes. Carson gjorde det klart forrige episode at han ikke liker å være uenig med Hughes, og selvfølgelig får vi derfor en historie denne gang som nok en gang gjør at de to viser sin uenighet. Jeg håper ikke det der blir en vanesak i Downton hvor de to alltid skal være representanter for tradisjon vs. nye tider.
Episodens store antiklimaks var Baxters fullstendige beretning om hvorfor hun begikk tyveri. For å holde seeren på pinebenken i 3 episoder virket det som en ren triviell greie. Og Lady Ediths ønske om å være i nærheten av sin datter skapte en forventet konflikt.
Alt i alt en helt ordinær episode som ikke helt klarte å følge opp den herlige forrige episoden. Men det er nok litt grunnet min interesse for å se på hvordan teknologiske nyvinninger skaper furoe og konflikt. Det er fortsatt for lite av Thomas og Bates, i denne episoden fikk vi også lite av Tom. Det hele handlet mest om å stadfeste at flere av rollefigurene har viktige veivalg å ta – uten at vi ble særlig klokere på hva de kommer til å velge.
Annet enn at Lord Gillinghams kurtiseringsinnsats ikke gjorde jobben.
Har du noen tanker om episoden? Tror du Bates er skyldig? Er du lei av vinglingen til Mary? Del gjerne med oss i kommentarfeltet.
