Første sesong av horror-satsingen Hemlock Grove var et salig kaos, fylt med noen av de mest bisarre øyeblikkene sett på TV. Hva i alle dager var det vi var vitne til? Og hva kan vi vente oss i sesong 2? Dette var de største spørsmålene jeg hadde da jeg satte meg ned med de første episodene av sesong 2.
Det var noe overraskende at serien fikk en ny sesong. I motsetning til alt annet Netflix klarte å levere i sitt første år som serieprodusent, ble Hemlock Grove til slutt avfeid som en sidenotis og fikk hard medfart fra flere kritikere. Men med strømmetjenestens hemmelighold rundt visningstall var det umulig å vite hvordan serien faktisk gjorde det, og fornyelsen kom likevel til slutt.
Nå er vi altså tilbake med vampyren/upiren Roman Godfrey (Bill Skarsgård) og varulven Peter Rumancek (Landon Liboiron). De oppfører seg fortsatt som om de er forelsket, med dårlig skjulte seksuelle undertoner – denne gangen som et såret tenåringspar med dramaqueen-tendenser. Nok en jente blir kastet inn i miksen for å holde trekantdramaet gående, denne gangen med noen vendinger som kun folk i pornobransjen vanligvis tør å utforske.
Av de to protagonistene er det Roman som har mest å stri med. Ifølge legenden har upir-vampyrer en trang til å spise babyer før de tar seg av foreldrene. Det er derfor ikke særlig heldig at Roman nå har verdens mest creepy baby skjult på et eget rom. Hans stadig voksende tørst etter blod gir ham nok av utfordringer, og Roman står for seriens mest skumle scener – noe som manglet i første sesong. Sjefsprodusent Charles H. Eglee har i det minste tilført serien noe den tidligere savnet.
Ellers er Peter tilbake i byen og sliter med pengeproblemer, noe som fører ham i trøbbel med lokale lånehaier. Lite vet de om hans evne til bokstavelig talt å bite fra seg. Famke Janssen gjentar rollen som Olivia, og hun ser ut til å ha det mest gøy denne sesongen, med flere strenger å spille på. Hun har plutselig utviklet et følelsesliv, noe som lar oss se andre sider av henne enn den stereotypiske, kalde bitchen fra sesong 1. Det er forståelig at hun har litt å stri med – det er tross alt ikke hver dag en mor må håndtere å ha kysset sønnen, som til gjengjeld responderte med å rive ut tungen hennes. Sært? Definitivt.
Denne sesongen har et mer strømlinjeformet og oversiktlig plott, selv om alt fra første sesong fortsatt lurer i bakgrunnen som en dundrende hodepine av uforståeligheter. Serien beveger seg mer i retning av True Blood, med enda mer grafisk vold og seksuelle scener. Det spares verken på blod eller gørr. Hemlock Grove har en fetisj for det underlige, og som med de fleste fetisjer kan det bli litt for mye av det gode.
Serien skal likevel få kreditt for å gjøre meg smått engasjert igjen, og jeg kommer nok til å se de fire siste episodene (vi fikk tilgang til de seks første). Likevel forblir inntrykket av en serie som ikke helt vet hva den ønsker å være. Det trege tempoet bidrar heller ikke. Fra første til sjette episode har fint lite forandret seg. Serien oppnår likevel en viss egenart, for du finner ikke noe lignende der ute. Det kan vi takke Netflix-modellen for. Serien reddes av å aldri bli barnevennlig, med tematikk og hendelser som er umulige å forutsi. Og for det skal den ha ros – den leverer fortsatt noen av de mest bisarre og forstyrrende scenene i mediets historie.
Om dette er en elendig serie eller en som har en slags kulhetsfaktor hvis man ser den fra riktig perspektiv, er fortsatt et mysterium for min del. Jeg er både fascinert og irritert. Den forblir nok en affære for de spesielt interesserte, men den får i det minste pluss i boken for at den våger.
Hemlock Groves andre sesong har premiere 11. juli på Netflix.
