Første sesong av horror-satsingen Hemlock Grove var et salig kaos, fylt med noen av de mest bisarre øyeblikk sett på TV. Hva i alle verden var det vi var vitne til? Og hva kan vi vente oss i sesong 2? Det var vel den største undringen jeg hadde i det jeg satt meg ned med de første episodene av sesong 2.

Det var noe overraskende at det ble nok en sesong, for i motsetning til alt annet Netflix klarte å komme med i sitt første år som serieprodusent så ble Hemlock Grove til slutt avfeid som en sidenotis og fikk gjennomgå av endel kritikere. Men med strømmetjenestens hemmelighold rundt visninger var det umulig å vite og fornyelsen kom nå til slutt.

Så nå er vi tilbake med med vampyren/upiren Roman Godfrey (Bill Skarsgård) og varulven Peter Rumancek (Landon Liboiron). De oppfører seg fortsatt som om de er forelsket med dårlig skjulte seksuelle undertoner, dog denne gang som et såret tenåringspar med dramaqueen-tendenser. Nok en jente slenges inn i miksen slik at trekantdramet forblir, denne gang med noen vendinger jeg tror kun folk i pornobransjen normalt våger ta.

Av de to protagonistene er det Roman som har mest å stri med. Upir-vampyrer har i følge legenden en trang til å spise babyer før de tar seg av foreldrene og da er det vel ikke akkurat heldig at Roman nå har verdens mest creepy baby skjult vekk inne på et eget rom. En stadig tørst etter blod gir han nok av utfordringer og Roman står for seriens mest skumle scener, noe den manglet i første sesong. Sjefsprodusent Charles H. Eglee har her i det minste tilført serien noe den manglet.

Ellers er Peter tilbake i byen og har pengeproblemer, noe som gjør at han kommer i trøbbel med noen lokale lånehaier. Lite vet de om hans evne til å bite fra seg. Famke Jenssen gjentar rollen som Olivia, hun har det mest gøy denne sesongen med litt flere strenger å spille på. Hun har plutselig fått et følelsesliv og da får vi se litt andre sider enn den stereotypiske kalde bitchen fra sesong 1. Det er jo forståelig at hun har litt å stri med, for det er ikke akkurat hverdagslig at en mor må hanskes med at man klinte med sønnen -som til gjengjeld responderte med å rive ut tungen (sært, så sært!).

Annonse

Det er mer strømlinjeformet over oversiktlig plott i år, selv om alt fra første sesong fortsatt lusker rundt i bakhodet som en dundrende hodepine av uforståeligheter. De går mer True Blood-retningen med enda mer grafisk vold og seksuelle scener, de holder ikke igjen på hverken blod eller gørr. Det er en serie med fetisj for det underlige, og som fetisjer flest blir det fort litt for mye.

Serien skal få kreditt for å gjøre meg smått engasjert i det hele igjen og jeg kommer nok til å se de 4 siste episodene (vi fikk tilgang til de 6 første). Men inntrykket av en serie som ikke helt vet hva den ønsker å være forblir, det samme går for det trege tempoet. Fint lite har endret seg fra første til sjette episode. Men en viss grad av egenart oppnås, for du finner ikke en lignende serie. Noe vi kan takke Netflix-modellen for. Serien reddes ved å aldri bli en barnevennlig affære med tematikk og hendelser det er umulig å forutse. For det skal den ha, den har levert – og leverer fortsatt – noen av de mest bisarre og forstyrrende scener i mediets historie.

Om dette er en elendig serie eller en som har en eller annen kulhetsfaktor om man bare lærer seg å se den fra rett perspektiv, det er vel fortsatt det største mysteriet for egen del. Jeg er både fascinert og irritert. Den forblir nok for de spesielt interesserte, den skal i det minste få pluss i boken for at den våger.

Hemlock Groves andre sesong premierer 11. juli på Netflix.

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer