Annonse

I disse dager sender TV Norge sesong 2 av den groteske godbiten Hannibal. Serien har latterlig mange kvaliteter, men blir av en eller bisarr grunn ignorert av alt fra seere, prisgivere og norske tv-blekker til det vi kan kalle den generelle samtale.

Jeg har mine løse teorier på hvorfor: Sunn, men misledende skepsis til «melkingen» av en av thrillersjangerens mest ikoniske figurer, kritikerelitens ikke like sunne skepsis til krimserier generelt og publikums generelle trøtthet av seriemordere.

Greie grunner som forklarer mye, men den største årsak til kannibalens manglende slagkraft er nok at Hannibal er en hybrid mellom to måter å se og fortelle TV-serier på.

Grovt sett kan man si at man på den ene siden av spekteret finner fansen av de sammenhengende fortellingene som spinner seg over flere sesonger. I krimsjangeren lokkes de inn av serier som True Detective, Broen og The Killing.

På den andre siden har vi de såkalte «drop in«-seerne. De har verken tid eller tålmodighet til å investere flerfoldige timer i et TV-show og er gjerne interessert i kjappe doser med procedurals som CSI og Bones.

Annonse

Hannibal, som går på storkanalen NBC, prøver å appelere til begge og har derfor en litt uvanlig oppbygning.

Den underliggende konflikten mellom Will Graham og Dr. Lecter er seriens dunkende hjerte og strekker seg over flerfoldige sesonger, men samtidig får vi i nesten hver episode servert en ny, bisarr drapssak som stjeler mye av fokuset vekk fra duoen.

I teorien burde kanskje en slik Lenistisk «alle skal med«-tilnærming føre til en eksplosjon i antall seere, men i stedet er det veldig mange i begge leire som ikke føler seg helt hjemme i Hannibals selskap.

Uansett hva årsakene er til den kriminelt manglende oppmerksomheten: her er fem grunner til hvorfor du bør nedprioritere alt annet du ser på og heller sjekke ut Hannibal:

1. Serien er grisespennende

safe_imageHannibal

Regel nummer én når du snekrer sammen en spenningsserie er selvsagt å gjøre den spennende. Det er alltid lettere sagt enn gjort, spesielt når Hannibal-mytosen lener seg på en bokserie og fem filmer som i nesten 30 år har spoilet hva som skjer.

Men selv om vi vet hva som skjer med Dr. Lecter og Will Graham klarer forfatterne å få oss til å glemme hvor vi skal og helle sluke oss opp av nuet. Nerven ligger egentlig ikke så mye i hva som skjer, men hva det psykologiske spillet krever av karakterene. Dessuten har serieskaper Bryan Fuller vist vilje til å vri og endre på kildematerialet så det hele tiden ligger noen små overraskelser på lur.

Hannibal er dessuten forbannet god til å iscenesette neglebitende eller kvalmende enkeltsekvenser – og gjerne en kombo av de to – hvor et foreløpig høydepunkt er scenen hvor en forvirret stakkar må fysisk rive seg løs fra den døde kroppen han er limt fast til. Æsj!

2. Det er ikke bare blod og gørr

Hannibal - Season 1

Til tross for en drøss groteske drap som ville fått enhver krimforfatter grønn av kreativ misunnelse er Hannibal alltid på sitt mest oppslukende når serien trekker seg unna åstedene og inn på kontoret til Dr. Lecter.

Som en ren etterforskningsserie, med innsamling av DNA-spor og hårrester og avhør av alskens vitner og FBI-folk som sparker inndører, funker egentlig ikke Hannibal. Til det er den altfor for urealistisk og overfladisk.

Men med en gang serien tar seg en pause og filosoferer over livet, døden og alt i mellom koker fortellingen. Det er egentlig litt synd at serien ikke går på en skikkelig kabalkanal så vi fikk færre drap og flere scener hvor Hannibal og Will sitter i hver sin komfortable stol og prater.

3. Mads Mikkelsen

Hannibal_Key-Art_table_940x529_FULL11

Det er ikke lett å fylle Sir Anthony Hopkin sine enorme sko så Mads Mikkelsen bestemte seg for å gå i sine egne. Fremfor å kopiere den teatralske Oscar-prestasjonen til Hopkins trekker Mikkelsen sin Lecter inn bak i kulissene som en mer kalkulerende og skyggefull skikkelse.

Resultatet er en skurk som både er mer menneskelig og mer avskyelig – en slags menneskelig Lucifer som finner nytelse i å forføre de rundt han med sin gode smak, fabelaktige middager og overlegne intellekt, men som er ekstra grusom når han først viser hornene.

Dessuten kan Mikkelsen slåss.

4. Solid ensemble

NBC-Hannibal-About-Cast-1920x1080

Veldig mange serier, og ikke minst krimserier, blir dørgenede uinteressante med en gang fokuset skifter vekk fra katten og musen. Dexter er kanskje sjefssynderen her, men selv en kvalitetsserie som True Detective har ikke mye annet å lene seg på enn Rust Cohle, Marty Hart og en sixpack med Lone Star.

Hannibal har derimot klart å sprute liv og personlighet inn i alle disse perifere figurene som befolker ytterkanten av fortellingen, enten det er åstedsgranskerne som får en linje eller tre her og der eller en fargerik gjesteskuepiller som stjeler en episode. I sesong 2 introduseres også den kjente Hannibal Lecter-skruken Mason Verger (spilt av Michael Pitt fra Boardwalk Empire) som vi ser fram til.

Serien leverte nylig nok en «Bella-episode» – sjef Crawfords kreftsyke kone (spilt av Firefly og Suists-skuespiller Gina Torres). I de fleste andre serier ville denne distraksjonen vært ren fyllmasse, men i hendene til Bryan Fuller ble dette sub-plottet noe av det såreste og flotteste han har skrevet.

 

5. Atmosfæren

hannibal

Planen var å forhåndskåre Hannibal til årets vakreste serie, men etter Cary Fukunagas maktoppvisning på True Detective ble det plutselig litt verre å velge ut en favoritt.

Men der HBO-serien satser på stygg-vakker sørstatsrealisme er Hannibal mer som en slags neo-gotisk fantasiverden hvor drøm og virkelighet nesten smelter i hverandre.

Bryan Fuller har nevnt Lynch og Cronenberg som inspirasjonskilder, og når man ser de bisarre drømmesekvensene og de tunge, nesten tidløse settene er det lett å se hvorfor.

Hannibal går for tiden i Norge på VOX og reprise på TVNorge. Serien er i sin andre sesong, og sesong 1 er mulig å se på Netflix.

Annonse