La oss bare gjenta Olennas ord: «War is war, but killing a man in a wedding? Horrid. What kind of monster would do such a thing. As if men need more reason to fear marriage”.
Reisetips for de som tenker å ta turen til Westeros: Hold dere unna bryllup.
Og ja, her er det som alltid haugevis med spoilere fra episoden.
Dette var episoden hvor vi nok en gang tok farvel med en av hovedpersonene. Men denne gang var det ikke en av heltene som mistet hodet. Unge Joffrey Baratheon ble forgiftet og kvelte i sitt eget spy og blod. En av tidenes beste serie-skurker tok farvel. Jeg kan bare se for meg jubelen rundt om i millioner av stuer.
Den som venter lenge, venter på noe godt. I dette tilfellet drapet på en ung mann – knapt tenåringen å regne. Akkurat det er vel ikke en setning jeg noensinne skulle tro jeg kom til å skrive.
Men da unge Joffrey Baratheon, sønn av Robe… ehh, jeg mener Jamie og Cersei Lannister, drakk (eller spiste) seg til døde, var det et gledens øyeblikk. Selv tårevåte Cersei klamrende fast til sitt barn frembragte ikke særlig medlidenhet. Til det brukte hun alt for mye tid i bryllupet til å være like ondskapsfull som Joffrey. Jeg blir smått bekymret på egne vegne over hvilke skremmende skadefryd-følelser denne serien frembringer.
Siden jyplingen sørget for at Ned Stark mistet hodet i sesong 1 har vi ventet på payback. Det hele illustrerer også hvor god jobb Jack Gleeson har gjort. Han briljerte episoden gjennom og minnet oss om hvor jævlig og ufyselig Joffrey er. Eller var. Oh the joy. Bare så synd mannen alt har pensjonert seg som skuespiller.
Det er nok ikke like sjokkerende som i bøkene, hvor kongen fortsatt bare var en ungdom (barna er gjort eldre i TV-versjonen). Men det er fortsatt litt betenkelig hvordan dramaturgi kan få oss seere til å sitte og glede oss over en karakters død. En ung mann av innavl, ødelagt av miljøet. Det er ikke spørsmål om han ble født slik eller blitt slik – han hadde hverken lokalmiljø eller biologien på sin side. Hvem ender ikke opp som psykopat med Cersei som mor? Men tross alt dette. Joffrey var det tilfredsstillende å bli kvitt.
Spørsmålet er hvem som stod for (u)dåden? Det passer godt med et mysterium midt i påsken.
Med det har serien nå kvittet seg med den mest åpenbare helten (Ned Stark) og den mest åpenbare skurken (Joffrey Baratheon).
Men at vi er kvitt GOTs egen Darth Vader betyr ikke at Westeros er fri for sosiopater. Episoden åpnet med å minne oss om. Bolton-bastarden Ramsay og hans «kjære» Miranda lekte en syk katt-og-mus lek med en ung jente i skogen. Greyjoy er nå Reek, en kastrert og fullstendig ødelagt skapning. I tillegg viser både Cersei og Jamie at sjalusi er noe de har til felles. Cersei blir nok farlig nå som sønnen er myrdet. For ikke å snakke om Tywin – som tynges av både gjeld og en besøkende prins som omtales som Red Viper. Han kan fort bli trengt opp i et hjørne.
Det beste med det hele er at serien fortsetter å rydde plass til resten av karaktergalleriet. Siden Red Wedding snakker vi vel om nær en tredjedel som nå er borte vekk – som gir plass til eksisterende og nye rollefigurer. Det litt skumle med det hele er jo hvordan de har tenkt å toppe dette resten av sesongen. Vi er tross alt kun kommet til episode 2!
Så er det stakkars Tyrion Lannister. Han måtte sende avgårde Shae og var offer for Joffreys ondskap gjennom hele episoden. Det hele avsluttes med at han pekes ut som morderen. Den tøffe tiden er nok ikke over for vår lille helt. At han er morderen er smått utenkelig – det ville vært for opplagt. Han er tross alt «alt for smart til å bli tatt på åstedet», som han selv ville sagt det.
Han lurer nok på det samme som alle andre: Hvem drepte kongen?
Ellers:
- George R R Martin skrev manus til episoden. Han nøt sikkert hver bidige setning. For noen dialoger vi ble servert!
- Jamie har fått Bronn til å trene opp venstrehånden. «If they don’t hear her, they won’t hear us»-kommentaren var episodens latter-øyeblikk. Dette er forresten en fin endring I forhold til bøkene, hvor Jamie har den stumme Ser Illyn Payne (mannen som hugget hodet av Ned) til å hjelpe seg. Bronn er lite med i bøkene på dette tidspunktet, så en fin måte å fortsatt holde han i nærheten. Samtidig er nok også den uhelbredelige kreften til Wilko Johnson (som spilte Illyn) en faktor her.
- Stannis forblir ikke passiv. Brenner sin egen svoger. Familieterapauter er mangelvare i Westeros. Vi fikk også vite at Stannis er litt av en Lars Monsen. Grillet blant annet bøker for å spise dem. Wow.
- Brandon Stark viser seg å ha flere evner enn å ta over ulve-sinn. Et lite glimt av Ned Stark og en drageskygge over Kings Landing var blant godbitene han så da han rørte ved et av «gude-treene».
- Hele samtalen hvor han advares om å bruke for mye tid i ulven minner meg for øvrig om en mors advarsel til sine spill-glade unger. «Ikke bruk så mye tid i World of Warcraft».
- Cersei brukte sjalusien over å miste dronning-tittelen flittig. Var det noen i bryllupet hun ikke fornærmet eller truet?
- En episode uten Daenerys og Jon Snow. Likevel var det en av seriens aller beste episoder. Det er litt merkelig, for tross alt som skjer i Kings Landing så virker det som at det som skjer på andre siden av havet og det som skjer langt nord for veggen er det som utgjør de to største truslene (og motpolene).
- Du kan forresten se meg diskutere de to første episodene og Game of Thrones som fenomen på BTs Serieshow.
Hva syntes du om episoden?
