Det var da litt av et gjensyn med Westeros! Alt i første episode ble vi servert drager, fornærmende dialog, sverdkamp, sex og en haug med intriger. Det er herlig å være i gang igjen med en kvalitetsserie. Etter True Detective har jeg følt litt på et tomrom. Første episode av årets besøk til Westeros slukket en del av tørsten.
Nå må jeg advare om at jeg er en av de boknerdene som har lest Game of Thrones-bøkene, derfor er det lite som overrasker meg i serien – og jeg står jo i fare for å spoile noe for deg som ikke har lest de. Men jeg skal gjøre mitt beste for å vokte mine ord. Det beste – og kanskje mest skremmende – med starten er at man her ikke sparer så mye på kruttet.
For de foregående sesongene har gjerne startet det nokså rolig, for så å slå luften ut av oss i de siste par episodene. Her hopper man rett i det og serverer oss en Arya Stark som er en helt annen enn jenten som ønsket å bli en ridder. Hun er for alvor på vei til å bli en som kanskje klarer å overleve i denne nådeløse verdenen. Men til hvilken pris!
Hun viser seg frem som en kaldblodig morder. Fra en som ber om at sine fiender blir drept til å selv gjøre det. Episodens avsluttende scene var noe av det beste med hele serien. Samtidig er det tragiske omstendigheter som har formet jenten til den hun nå er. Hun var vitne til at både far og venner ble slaktet, og da hun endelig var innenfor rekkevidde av Robb kom han ridende ut med en ulv til hode. Westeros hadde nok hatt godt av et fungerende barnevern.
Før Arya-scenen ble vi servert en del eksposisjon, spesielt for den nye aktøren – Oberyn «The red viper» Martell. Ellers så hopper episoden voldsomt mellom personer og steder, jeg tror den rakk over minst 80% av rollefigurene vi er blitt kjent med. Joffrey er like ufyselig, et bryllup er stadig under planlegging, Daenerys er like bundet av prinsipper og Jon Snow må gjennom kjedelig riksrett.
En god ting med den grusomme døden til Catelyn og Robb Stark er at flere av rollefigurene fikk litt mer tid på skjermen. En haug med biroller forsvant også ut i det blodige festmåltidet av en episode.
Noe som trengtes. Robb Stark var aldri en av de mer sentrale karakterene i bøkene, men i de foregående sesongene føltes det som han opptok mye tid på mer interessante figurer. Det er jo forståelig – siden man her har hyret inn skuespillere man gjerne vil ta i bruk, men det er en vanskelig sjonglering å utføre i en serie med et stadig voksende karaktergalleri. Bryllups-slakten ga i det minste mer albuerom til resten av karaktergalleriet.
Det var godt merkbart i dag og jeg håper serien nå fortsetter å rette mer fokus på Jon, Tyrion, Jamie, Daenerys, Arya og Bran – samt birollene som omringer dem.
Det var flott å se mer av Jamie Lannister. Hans scene, hvor han ble gjort arveløs av faren, var kanskje litt mindre dramatisk enn i bøkene – men det er i det minste nok en fjær i hatten for en av seriens mest komplekse karakterer. Tywin har nå ingen sønner å sette sin lit til. Stakkars Tyrion har han redusert til å bli en løpegutt.
Ellers er det ganske så stille før stormen. Flere tror krigen er vunnet, fullstendig uvitende om vandrende døde i nord og prepubertale drager i øst. Og familien Greyjoy har langt fra slått seg til ro med den nye maktbalansen.
Nå ser det ut til at vi skal gjøre oss klart til nok et bryllup. Jeg gleder meg!
Ellers
- Dragene er blitt merkbart større. På tide med litt mer drageaction. Men det er tydelig at de også er blitt litt rebelske tenåringer.
- Vi fikk sett litt av de fleste, men det var lite/ingenting av Varys, Littlefinger, Stannis og Bran.
- Å starte det hele med at Tywin ødelegger Ice, Ned Starks legendariske sverd, var en symbolsk handling. Stark-familien er knust og dens makt omformes til å passe i hendene på Lannister-familien.
- Ble du forvirret av at Daario Naharis så litt vel annerledes ut? Ikke rart, siden de har byttet ut skuespiller mellom sesongene.
- Godt er det at Cersei var såpass utålmodig at hun ikke er interessert i Jamie-kos. Forhåpentlig er vi ferdig med incest-galskapen.
