Top Gear, QI, Would I Lie To You og The Graham Norton Show. Med britisk humor og vittig folkeopplysning skal BBC forsøke å stjele nordmenns oppmerksomhet på søndagskveldene.

I ly av sin splitter nye satsning The Crown Jewels ble Serienytt invitert til London for å se Graham Norton i aksjon på nært hold. Kanskje ville vi blitt klokere på hvorfor den kortvokste iren har klart å bli De Britiske Øyers ukronede talkshow-konge.

Men først litt kjapp bakgrunn om mannen:

Graham Nortons karriere ble sparket i gang i skotsk stand-up, før han fikk heder og priser som stand-in for programleder for Jack Dohertys Talk Show på Channel  5.

Nortons økende annerkjennelse resulterte i mer arbeid innen både radio og TV, før han steg opp til nasjonal berømmelse for sin rolle som Father Noel i den irske hit-serien Father Ted.

Med et etablert navn lå veien åpen for egne, mindre talk shows på Channel 4 og BBC Two, og etter hvert fulgte hyppige gjesteopptredener i andre underholdningsprogrammer, stillingen som Grand Prix-kommentator, prestisjefull BAFTA-pris og til slutt i 2010: gullplassen på fredagskvelden (som tidligere var okkupert av Jonathan Ross).

Graham Norton

Nøkkelen til Graham Nortons suksess lå i hans fargesprakende og tøysete oppførsel – hvor lite var for vulgært å spøke eller spørre gjester om.

Selv om noen BBC-tittere av den gamle skolen fikk Lipton-teen i vrangstrupen når Norton vitset om analsex, ble det tidlig klart at Norton var mer enn en kortlivet homsegimmick designet for å sjokkere.

Med en stor dose selvironi var spøken ofte rettet mot Norton selv, hans seksuelle legning og overfladiske interesser. Alle faktene og den fargerike oppførsel fremstår som genuin, og ikke som den parodiske karikaturen mange kritikere og seere de første årene trodde han spilte.

Selv om denne vert-stilen ikke er for alle – mange foretrekker de mer beherskede, tradisjonelle herrene over dammen som David Letterman – trenger man ikke nødvendigvis like fyren for å like showet.

Det er nemlig høyt under Nortons tak, noe som gjørat alt fra rutinerte tv-tryner til nervøse nykommere raskt blir komfortable i hans sofa. Det å være gjest hos Norton blir mer som å besøke han smågærne, men trivelige naboen over gangen enn enda en runde med obligatoriske, gørrkjedelige spørsmål om hva de enn er aktuelle for.

Dermed får publium ofte se kjendisene i et litt annet lys enn det da er vant til og da klarer selv de mest konservative seerne å sluke litt sprakende Norton-tøys.

The Graham Norton Show - London

Men dette var TV-Norton. Ferdig-Norton. Hvordan var mannen og programmet på kloss hold – usensurert, uklippet og uredigert?

Vi satt spente i et fullpakket studio (køene av fans i vinterkalde London strakk seg rundt flere hushjørner) klare til å se iren i aksjon. Norton var jovial og munter selv når kameralampa ikke lyste rødt, og holdt publikum varme med noe vittig impro mens lydteknikerne jobbet på spreng med å fikse noe teknisk krøll med artisten Palomas Faiths mikrofon.

Etter hvert fikk Faith synget seg gjennom sin tempofylte blues-pop-jazz-rock-etellerannet, og deretter fulgte den obligatoriske åpningstiraden hvor verten lirer av seg noen småmorsomme pløser om aktuelle hendelser.

Det var greit nok, men Norton er ikke i sitt ess med strengt manus og telegraferte punchlines. Han trenger selskap.

Kveldens gjester var Matt Damon, Hugh Bonneville og – til min store, gledelige overraskelse – ble Jean Dujardin byttet ut med Bill Murray. Ingen stygge ord om Frankrikes gentleman, men bare å få et glimt av legenden fra Ghostbusters, Lost in Translation, Groundhog Day og fire-fem Wes Anderson-filmer var verdt turen over kanalen alene.

Gjengen kom rett fra premierefest på den middelmådige krigsfilmen The Monuments Men, men det var heldigvis lite som var middelmådig med stemningen.

Tydelig beruset på champagne veltet gjengen inn og som bestilt stod champagneglassene klare på bordet. Men dette var ikke formelle velkomstdrinker som skulle nippes og nytes – i stedet insisterte Bill Murray på at alt skulle styrtes og satte selv standarden med å tømme glasset i en diger slurk.

Bonneville fulgte raskt opp, mens ordentlige, flinke Matt Damon måtte overtales to og tre ganger før han fulgte etter. Det var klart hvem som var hardest på flaska av Jason Bourne og Bob Harris.

Bill Murray forlangte sporenstreks mer drikke og en sjenert, London-blek assistent måtte inn på scenen og fylle glassene. Murray tok selvsagt også neste på strak arm og formen var i rakettfart på vei oppover.

Det som fulgte var en legendarisk Graham Norton-episode – i hvert fall i fra uredigert orkesterplass. Nå vet jeg at det å gjenfortelle morsomme situasjoner aldri blir like morsomt som situasjonen selv, så jeg lar det meste ligge.

Men kombinasjonen av showets avslappede «alt-er-lov» natur, Bill Murray og en kontinuerlig strøm av alkohol gjorde kvelden til et fyrverkeri.  Selv helprofesjonelle Damon – som har gjort hundrevis av slike ting før – og smått ukomfortable-med-rampelyset Bonneville senket skuldrene og bød mye av seg selv. Spesielt når det ble klart at banning, drikking og uskriptede sprell er lov i Nortons hus.

The Graham Norton Show - London

Dette var likevel Murrays kveld, som fortryllet publikum med sine dype fabuleringer om alt fra bunnløs kjærlighet til europeisk middelalderarkitektur og skapte latterbrøl når han drakk champagne fra Faith Palomas høyhælte sko eller mobbet Hugh Bonnevilles valg av turkis angoragenser på Top Gear.

Det hele toppet seg med at Murray begynte å kaste frukt mot publikum. Pærer, bananer, appelsiner og til og med en overmoden ananas ble lempet oppover radene av underholdte tilskuere, mens studiostaben ilte rundt livredde for utstyr og helse.

En formsterk Murray så ikke ut til å bry seg nevneverdig, gjorde klar baseball-armen og torpederte et rødt eple rett inn i linsa på kamera 1. Produsenten, som hadde stått med et bredt smil under hele sendinga, fikk plutselig en maske av bekymring over seg.

Det var gøy å se showet utvikle seg til et galehus, men det er mulig godeste Murray dro det litt for langt. I en ettersekvens som skulle brukes til å promotere programmet ble mannen plassert blant publikum. Tanken var å spille på veteranens mystiske og romantiske side fra Lost In Translation og som planlagt kysset han en heldig, men rødmende kvinne på kinnet.

Men Murray nøyde seg ikke med ett uskyldig kyss og omfavnelsen utviklet seg til et slags offentlig overfall av våte lepper, romsterende tunger og ville berøringer hvor grensen mellom humor og ubehag sakte ble visket ut.

Stuntet startet jo morsomt, men Murray holdt på så lenge at verken kvinnen, publikum, den forsmådde ektemannen eller Graham Norton selv – som stod trippende på raden bak – visste helt hvordan man skulle reagere.

Etterpå så jeg Norton prate privat med kvinnen, men om han prøvde å forhindre et fremtidig søksmål eller kun viste genuint omsorg for en jente som ble tatt på senga vites ikke. Jeg liker å tro det siste.

På mange måter var dette en opplevelsesrik episode for alle. Etter at kameraet var skrudd av proklamerte Matt Damon at dette utvilsomt var det festligste talksshowet han noensinne hadde deltatt på og Norton så ut som han kom rett fra en finsk saunakonkurranse.

Men allikevel var dette neppe den beste episoden for å se Graham Norton i aksjon og analysere hva det er han gjør som får showet til å huke inn gulltallene. Til det var Bill Murray altfor dominerende, og stemningen og spontaniteten eksploderte av seg selv.

Hvorvidt The Crown Jewels med Graham Norton i spissen blir en suksess her til lands gjenstår å se. Personlig er jeg ingen stor talk show-buff, selv om både Letterman og ikke minst det mer politisk ladete The Daily Show med Jon Stewart har fått sendetid her i stua.

Problemet er at det er et konsept som er utrolig avhengig av gjestene, og verter som Jimmy Kimmel, Jimmy Fallon og nå pensjonerte Jay Leno gjør lite for meg uten hjelp fra siden.

De gangene jeg har zappet meg gjennom kanalene og tilfeldigvis kommet over Graham Norton har jeg alltid blitt overrasket over hvor festlig showet er – selv uten fargerike gjester som Bill Murray.

Så hvorvidt dette er noe nordmenn kommer til å omfavne gjenstår å se, men BBC har i hvert fall fått god drahjelp av TVNorge som har sendt det i et par år og bygget opp en viss fanbase.

Graham Norton-show og resten av BBCs gullrekke ser du hver søndag fra kl. 21:00.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here