Så mange serier, så lite tid.
På søndag er zombiene tilbake fra juleferie og det store spørsmålet er om man skal gidde å fortsette.
Det er nemlig så mange andre bedre serier der ute som skriker etter oppmerksomhet og The Walking Dead har egentlig ikke gjort seg fortjent til å havne øverst på prioriteringslista.
Her kommer fire gode grunner til å gi seg – og én som sier at seriens fortjener en siste sjanse:
1. Ingen retning
43 episoder har passert i zombieland og ting er rett og slett jævlig repetivt. Serien har funnet en forutsigbar rytme som innebærer roadtrip, camping, roadtrip, camping og det er en dans som har mistet schwungen.
Steinbruddet ble jo byttet ut med CDC og CDC med en farm og farmen ble et fengsel og fengselet blir nøyaktig hva…?
Problemet er egentlig ikke alle disse stoppestedene – jeg ser egentlig frem til å komme meg bort fra fengselsmurenes klamme grep – men at stedene kun er nye kulisser for det samme dramaet.
For TWD handler egentlig kun om én eneste ting: overlevelse. Selv om det er noe som kan dyrke frem intense konflikter og interessante moralske dilemmaer på kort sikt, er ikke overlevelse nok å bygge en minst fem-sesongers lang tv-serie på.
Man trenger noe mer. Et eller annet vagt punkt i horisonten å styre mot, enten det er av plottbasert eller karakterbasert natur. Se for dere Battlestar Galactica svevende meningsløst rundt i verdensrommet i ti sesonger, uten jordkloken som et endelig mål.
The Walking Dead har ingen jordklode. Gjengen har for lengst gitt opp å finne en kur eller bygge noe permanent. Figurene tenker sjeldent lenger enn hvordan de skal komme seg gjennom neste dag. Det er ingen mytologi å utforske, ingen mysterier å løse, ingen årsaker å finne. Det er bare her og nå, og det begynner å bli slitt.
2. Svake karakterer
Nøkkelen til all drama er åpenbart menneskene som befolker dramaet. Man kan presse inn så mange zombier, mystiske røykmonstre eller tikkende bomber man bare vil – bryr man seg ikke om gjengen involvert betyr all verdens fancy konsepter niks og nada.
TWD har lenge slitt i karakteravdelingen og tvunget oss til å følge det repeterende dramaet til en flokk av svakt skisserte overlevende som i beste fall er sympatiske, men overfladiske (Glenn, Maggie) og i verste fall irriterende og komplet inkonsekvente (Lori, Guvernøren).
Den eneste som har vært en konstant interessant skikkelse gjennom flere år er rednecken Darryl, og selv han er ingen Tony Soprano. En trashy zombieserie trenger selvsagt ikke sikte så høyt, men det er tankevekkende at det lille spillselskapet Telltale Games klarer å presse frem flere følelser med sine simple tegneserefigurer enn hva AMC får til med rutinerte manusforfattere og skuespillere av kjøtt og blod.
I høst strøk mange folk for sultne zombier og sykdom, men effekten uteble fordi de fleste var statister og rødskjorter ingen hadde noe forhold til. Tidvis snubler serien over en eller annen spennende skjebne, men verken forskeren i CDC, doktoren i Woodbury eller den trivelige pedoen i fengselet, varte spesielt lenge.
Dette punktet er riktignok ikke like trykkende som før. De mest problematiske figurene er heldigvis sendt på hodet og ræva ut, og den nye showrunneren Scott Gimple tok noen gode grep i sesong 4. Carol, lenge seriens store gråmus, fikk en extreme makeover, mens Hershel ble en varm bestefarsskikkelse dramaet trengte.
Problemet er at begge to er ute av showet – Carol, forhåpentligvis kun midlertidig – mens Hershel, med sitt delvis avkappede hode, mer permanent. Vi trenger virkelig noen folk å heie på.
3. Veike zombier
Kaos. Forvirring. Anarki. De første timene og dagene av en zombieapokalypse er de verste fordi ingen vet hva i all verden de skal gjøre når naboen plutselig gnager på ektemannens bein.
Etter hvert som Darwin kvitter seg med idiotene og de sterkeste står igjen er det naturlig at zombiene også mister sin slagkraft. De er tross alt vandrende lik med marsjfarten til en gjennomsnittlig rullatorbruker og bør med et par enkle forholdsregler være lette å enten holde på avstand eller fjerne permanent.
Og det er de også i serien. En liten gruppe walkers er nå ikke stort verre å kvitte seg med enn en flokk med sultne rotter, og i høstfinalen meide 12-åringen Carl ned rundt 100 zombier på egenhånd. Med en sånn kill-ratio burde skadedyrene vært utryddet fra jordens overflate innen sommerferien er omme.
Når zombiene sjeldnere og sjeldnere utgjør en reell trussel, forsvinner også mye av appellen med disse skapningene. De er treige, dumme og forutsigbare, og den frykten vi delte med Rick i piloten har forlengst forduftet. Det er mye gørr og hjernemos her, men noen grøsser TWD sluttet å være.
Allikevel dør folk som fluer i denne serien. Noe som bringer oss over på det siste punktet…
4. Dumme folk
Seriens store paradoks: Zombiene er for svake til å utgjøre en reell trussel, allikevel havner folk konstant i zombierelatert trøbbel. Noe som innebærer at folk må oppføre seg som idioter, men i en post-apokalyptisk verden ville idiotene vært de første som strøk med.
I serien har nesten to år passert og menneskene unngår fortsatt å foreta helt grunnleggende forberedelser eller bruke sunn fornuft.
Hvor ofte går ikke folk hodestups inn i mørke bygninger? Hvorfor graver de ikke vollgraver rundt campen? Hvorfor pakker de seg ikke inn beskyttelsesdrakter og hockeyhjelmer? Hvorfor holder de ikke konstant vakt over syke og døende? Hvorfor lar de småbarn leke aleine?
Hvorfor, hvorfor, hvorfor…?
Svaret er jo åpenbart: hadde disse menneskene hatt et snev av sunn fornuft ville ikke zombiene utgjort en trussel lenger. Og uten zombieaction, ingen serie.
Den grunnleggende mangelen på troverdighet dreper jo det artigste med post-apokalyptisk fiksjon: hva må man gjøre for å overleve i en hard og nådeløs verden.
Dette er et univers som ofte er vanskelig å tro på, befolket med folk det er vanskelig heie på.
«Så hvorfor ser du på, din gretne jævel?» tenker sikkert noen.
Og ja, de har for så vidt et poeng. Det er meningsløst å dedikere tid og krefter til noe som konstant skuffer, noe som aldri når opp til det enorme potensial som ligger i en brutal, post-apokalyptisk zombieserie.
Men det har seg slik at serien har noen udiskutable kvaliteter. Regien er solid, skuespillerne er bedre enn karakterene de spiller og selve skallesmashingen er svært proft utført i all sin udelikate kreativitet (sminke- og effektgjengen får egentlig ikke nok kred).
Men dette har serien alltid hatt. Den eneste nye, gode grunnen til å se videre heter Scott Gimple. Seriens nye showrunner tok mange kloke valg i høst, og nå som Guvernøren har fjernet sin klamme hånd over historien har Gimple åtte episoder hvor han kan få ting på stell og stake ut kursen – uten å måtte forholde seg til forgjengernes største feilsteg.
Jeg forventer ingen mirakler, men det er nok til at serien får en siste sjanse.
