Det er noe dypt fascinerende ved denne serien.

Noe unikt som skapes i krysningspunktet mellom regissør Fukunagas ubehagelige portrett av et skakkjørt Louisiana og McCounagheys ubehagelige portrett av en skakkjørt etterforsker.

Vanligvis er det mysteriet som lokker meg inn i en krimserie, men selve etterforskingsdelen av True Detective er fortsatt litt for formularisk til at blodet virkelig pumper.

Ikke at mysteriet er direkte uengasjerende eller noe. Den langsomme, men realistiske stein-på-stein tilnærmingen til etterforskningen er nesten litt behagelig i en tid full av fancy «hypermysterier» ala Sherlock. Rammefortellingen med intervjuene er et freskt grep, som får en til å undre på hva i all verden som har skjedd med Rust og Hart.

Men True Detective må passe seg for å bli for å ikke bli for streit og A4 når den dykker ned i politiprosedyrene. I episode 2 tar den obligatoriske konekrangelen, det halv-obligatoriske sidespranget og avhør av vitne A, B og C opp mye tid, og når fortellingen kryper av gårde i tempoet til en syk sørstatssnegle føles de konvesjonelle stundene noe overflødige.

Annonse

Da tar jeg heller flere scener med Rust som drikker lunken Lone Star-øl og preiker inn i et kamera.

749740_TD_101_LT_052313_055-1600x1600

Så la oss heller skåle for Matthew McCounaghey. Joda, vi har allerede skrytt mye av fyren – og mer ros kommer det garantert til å bli – men det er lov å repetere seg selv når man bevitner den møysommelige formingen av en legendarisk TV-karakter.

Det er så mange magiske Rust-øyeblikk her, enten det er fysisk; som når han utmanøvrerer to lite medgjørlige mekanikere med en kasse, verbalt; som når han forteller hvilken vakker måte datteren døde på, eller verbalt-fysisk; som når han presset opp til politets garderobeskap bemerker at han kan knekke håndleddene til Hart på et øyeblikk.

Serien skinner hver gang fyren er på skjermen, selv om lyset ikke er varmt eller komfortabelt, men ubehagelig kraftig. McCounaghey spiller Rust Cohle som en mann som fullstendig har akseptert den grusomme sannheten om seg selv og verdenen han lever i og det gir hvert eneste ord han sier ekstra tyngde.

Det er en forfriskende form for ærlighet, spesielt når partneren Martin Hart er så full av klassisk macho bullshit. Han liker å fremstille seg som en sunn, jordnær familiemann, og tror kanskje det selv også, men har jammen meg ikke noe i mot litt het, utenomekteskapelig håndjernssex med en lokal skjønnhet.

Seeing Things snur derfor litt rundt på hvem som egentlig er den ustabile og usympatiske. Når Rust og Hart – noe ufrivillig – får vite litt mer om hverandre enn de kanskje ville, er det sistnevnte som tyr til vold og trusler i møte med den nakne sannhet (som bokstavelig talt er naken – i form av Alexandra Daddario).

Rusts fucka, nihilistiske syn på livet får vi delvis forklart med datterens tragiske død og etterdønningene fra tung narkobruk. Han vet hvem han er og prøver å leve med det.

Harts hykleri kan derimot ikke unnskyldes, og vi ser konturene av den samme blindheten til realitetene som felte Vic Mackey og Walter White. Etter to episoder har serien allerede klart å male flere lag på sine hovedpersoner enn The Killing klarte på tre sesonger.

Med disse to hovedrollene man leve med at det rent plottmessig ikke er så mye nytt som kommer frem i Seeing Things, annet enn opprettelsen av en religiøs enhet og noen mystiske skriblerier på en sliten kirkevegg. Eller at alle andre i serien fortsatt er bakgrunnsfyll.

Mysteriet lar kanskje vente på seg, men vi tar de smulene vi får og gleder oss til neste episode av «The Rust Cohle og Martin Hart Show».

Smuler og småplukk:

  • Beste scene: Irettesettelsen av Rust på sjefens kontor. Gang på gang blir Rust bedt om å holde kjeft som til slutt rekker opp hånden opp som et lite skolebarn – bare for å gjøre han enda mer forbanna. For å være så jævlig likbleik er serien overraskende morsom.
  • Beste replikk: «I felt like I was mainlining the secret truths of the universe» Skjønner akkurat hva du mener, Rust.
  • Facespotting: Som Dr. Manhattan nevnte i kommentarfeltet er jo den ene politimannen i nåtiden selvfølgelig Brother Monzoon fra The Wire!
  • Hallusinasjonene som ikke var hallusinasjoner var en psykedelisk lekkerbisken

 

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
16 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer
Vidar Daatland
6 år siden

Dette er en type oppsummering som treffer meg perfekt. Var litt i tvil om episoden, var litt langdryg. Men å lese dette og reflektere litt over det, spesielt karakterutviklingen og 180-graderen som foregår, gjør at jeg verdsetter episoden langt mer. Knall 🙂

Rolf Mikkel
Rolf Mikkel
6 år siden

syntes episode 1 var mer langtekkelig. kvaliteten på de respektive episodene er relativt like,enig med vurderingene. i og med at det bare er 8 episoder, vil nok pacen stige en god del etter episode 4/5, som HBO serier ofte gjør.

Dr Manhattan
Dr Manhattan
6 år siden

Apropos «seeing things»: Var det bare meg som så ei svær ugle sittende i takbjelkene til den nedbrente kirka på slutten der?

Vidar Daatland
6 år siden

Så i hvert fall ikke noen ugle, sjekket igjen. Hadde vært kult om det stemmer ^^

Den scenen med kirken var jo nydelig rent visuelt. Regien er knallbra.

Dr Manhattan
Dr Manhattan
6 år siden

Google «True detective + owl»! Ugle-debatten lever og sparker på internettet!

Vidar Daatland
6 år siden

Haha, ser der ja. Er jo tydelig når de går inn døren (jeg sjekket etter dette). Fantastisk!

Superstefan
Superstefan
6 år siden

Jeg la også merke til denne ugla, men forsto ikke helt hvor de ville med den. Var det bare en hallusinasjon eller var det noe dypere?

Dr Manhattan
Dr Manhattan
6 år siden

For øvrig; ikke Wire-fjes jeg gjenkjente fra første episode, men denne karen: http://www.imdb.com/name/nm1615583/?ref_=tt_cl_t16

Æsj, linken funket ikke så bra. Davi Jay heter han visst…

Vidar Daatland
6 år siden

Dette er en type oppsummering som treffer meg perfekt. Var litt i tvil om episoden, var litt langdryg. Men å lese dette og reflektere litt over det, spesielt karakterutviklingen og 180-graderen som foregår, gjør at jeg verdsetter episoden langt mer. Knall 🙂

ImpMasterRace
ImpMasterRace
6 år siden

syntes episode 1 var mer langtekkelig. kvaliteten på de respektive episodene er relativt like,enig med vurderingene. i og med at det bare er 8 episoder, vil nok pacen stige en god del etter episode 4/5, som HBO serier ofte gjør.

Dr Manhattan
Dr Manhattan
6 år siden

Apropos «seeing things»: Var det bare meg som så ei svær ugle sittende i takbjelkene til den nedbrente kirka på slutten der?

Vidar Daatland
6 år siden

Så i hvert fall ikke noen ugle, sjekket igjen. Hadde vært kult om det stemmer ^^

Den scenen med kirken var jo nydelig rent visuelt. Regien er knallbra.

Dr Manhattan
Dr Manhattan
6 år siden

Google «True detective + owl»! Ugle-debatten lever og sparker på internettet!

Vidar Daatland
6 år siden

Haha, ser der ja. Er jo tydelig når de går inn døren (jeg sjekket etter dette). Fantastisk!

Superstefan
Superstefan
6 år siden

Jeg la også merke til denne ugla, men forsto ikke helt hvor de ville med den. Var det bare en hallusinasjon eller var det noe dypere?

Dr Manhattan
Dr Manhattan
6 år siden

For øvrig; ikke Wire-fjes jeg gjenkjente fra første episode, men denne karen: http://www.imdb.com/name/nm1615583/?ref_=tt_cl_t16

Æsj, linken funket ikke så bra. Davi Jay heter han visst…